Misjonsbladet nr. 3 - desember 2020

0 3 | 2 0 2 0 Å R G A N G 11 7

FOKUS 20 år med Digni i Colombia: Hva står igjen?

+ Rammet av korona i Romania

+ Lager oppstartspakke for nye ungdomsgrupper

+ Viggo Koch: 50 år i misjonen

Tro på det usette

Trond Filberg, ansvarlig redaktør trond@mknu.no

Organ for Misjonskirken Norge og Misjonskirken UNG. Utgitt siden 1904. Misjonsbladet 3-20 ble utgitt 2. des. 2020. Opplag: 4.000 stk. Neste nummer kommer i mars 2021. Se øvrige frister og utgivelser på nettsiden. Forside: En av kvinnene ved kunstprosjektet for flyktninger i Granizal, viser frem resultatet. Fotograf: Bairo Martínez

Redaksjonssekretær Rachel E. Olsen, m: 975 85 454 Adresse: Chr. Krohgs g 34, 0186 Oslo

Adresseendringer sendes til redaksjonen. Annonser i bladet? Se informasjon på nettsiden eller ta kontakt.

Pakking av GREP Grenland AS, Skien.

Misjonsbladet arbeider etter Værvarsom-plakaten.

Distribusjon av Bring.

Om ikke annet er oppgitt, er foto fra Misjonsbladets arkiv, redaksjon eller Adobe Stock.

# 03/2020

INNHOLD

Ansvarlig redaktør Trond Filberg, m: 41 22 88 88

Produksjon Design og trykk av Erik Tanche Nilssen AS - Norengros, Skien, sertifisert Miljøfyrtårn, Svanemerke-godkjent, medlem i Innkjøperklubben Svanen og returordningen Grønt Punkt.

Misjonsbladet er et gratisblad med frivillig kontingent, betales til konto 3000 15 10300.

2

Redaksjon E-post til redaksjonen: post@misjonsbladet.no

Foto: Privat

Da jeg bodde i Afrika, var det én ting som sjelden var snakkis: været! Med unntak av et par uker en gang i året med regntid, var det blå himmel. Solens opp- og nedgang var på samme tid av døgnet, 13 måneder i året. Hvordan hadde en person fra disse omstendighetene som aldri hadde opplevd noe annet, reagert på å komme til høsttunge, mørke novemberdager i Norge, med bare tidvise glimt av solen? Det ville trolig vært krevende å overbevise personen om at om kort tid ville de tørre pinnegreinene være fylt med grønne blader og frukter, og sola ville aldri gå ned i horisonten, Å forestille seg og akseptere omstendigheter man aldri har sett selv eller som aldri har skjedd, krever tillit og tro på den som påstår det ukjente. Kan det bli sant? Er dette noe å satse på? Å følge et kall til å bygge en ny menighet, til å gå inn i en tjeneste, til å velge bibelskole framfor BI, til å satse mye på barna, til å skape håp om et nytt liv for mennesker – handler om å bevege seg inn i det ukjente. Men er det verdt å investere i noe som ikke fins i dag? Jesus sier at de er salige som tror på ham uten å ha sett ham (Joh. 20, 29), og Paulus uttrykker det slik: Vi vandrer i tro, ikke ved det synlige (2. Kor. 5,7). Hele Bibelen er full av historier om personer som bevegde seg inn i det de aldri hadde sett. Men Guds kall overbeviste. Hva er det vi setter vår tillit til? Vår framtid, i dag og for evigheten, er avhengig av troen på Jesus, Guds sønn. Hans kall for morgendagen er troverdig.

Hver utgave er tilgjengelig på misjonsbladet.no.

UNG prosjekter

24

Bibelord 30 Nasjonalt arbeid

32

Ansgarskolen 38 Viggo Koch - 50 år i misjonen 42 Nytt om navn

46

Den 12. november signerte Justnes misjonskirke på utkjøpsavtale på tomt. Planen er omregulering av tomta for å bygge et nytt felleskapshus for bydelen. Styreleder Thomas J. Vårlid og hovedpastor Johnny Omdal gleder seg til det som ligger foran.

FOKUS s. 6–15 20 år med Digni i Colombia Gjennom Digni har Misjonskirken Norge fått Norad-støtte til utvalgte prosjekter i over 20 år. Fra årsskiftet forsvinner denne støtten til Colombia, men vi vil fortsatt være sterkt tilstede for vår søsterkirke i landet. Misjonsbladet tar et tilbakeblikk på noen av de prosjektene som virkelig har fått betydd forskjell.

# 03/2020

3

Leder

TRO – SENDE – PLANTE Hvor går veien etter Vekst 2020? Dette spørsmålet har vært jobbet med i over to år. Generalforsamlingen i november tok oss fra å snakke om ønsker for fremtiden, til å vedta at vi som fellesskap vil at mennesker skal komme til TRO, SENDE ut nye arbeidere og PLANTE nye menigheter. Tiårsplanen Vekst 2020 har bidratt til fornyelse og vekst. Nå ser vi fremover mot et nytt tiår. Fokuset TRO – SENDE – PLANTE er et resultatet av en omfattende prosess. I fjor møtte vi misjonskirkene via elleve regionale samlinger, hvor vi stilte spørsmålet: «Hva drømmer du om for Misjonskirken Norge?» Etter mange spennende samtaler, ble det tydelig at veien videre må bygge på den positive bevegelsen Vekst 2020 har gitt oss. Vi opplevde ikke minst en sterk lengsel etter at flere skal komme til tro. I Romerbrevet 10, 13-15 leser vi:

4

# 03/2020

Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner? Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt? Det står jo skrevet: Hvor vakre de er, føttene til dem som bringer godt budskap! TRO – SENDE – PLANTE representerer en sirkulær og sammenhengende bevegelse. For at mennesker skal komme til tro må man sende ut arbeidere som forkynner. Der det forkynnes og mennesker kommer til tro, etableres nye fellesskap og menigheter. I misjonskirkene utrustes mennesker til å dele tro, så nye blir frelst og menigheter plantes. Et naturlig kretsløp! En enstemmig generalforsamling vedtok dette fokuset for vårt fellesarbeid fremover.

Dette kaller oss til forbønn og arbeid, lokalt og nasjonalt. Noe kan vi sette i gang med en gang, noe må vi jobbe langsiktig med. Som kirke- samfunn gir det oss en tydelig retning fremover. På generalforsamlingen i 2022 skal vi ha klar en strategi- plan som bygger opp under dette. I 1884 fikk vi visjonen vår «Guds barns enhet og menneskers frelse». Fortsatt står vi sammen om det viktigste - mennesker trenger å høre om Jesus! Vi vil være blant dem som bringer godt budskap!

Øyvind Haraldseid, Generalsekretær

Takk & Pris fastgiver:

Vil bidra til mer utadrettet arbeid Misjonskirken Norges nye fastgiverkonsept Takk & Pris, deler gaven med lokalmenighetene, som en "grasrotandel". – Ved å bli fastgiver til Takk & Pris, går din gave der den trengs mest i vårt fellesarbeide og prosjekter, forteller prosjektleder for innsamling og giveroppfølging, Rachel Olsen. – Det unike ved det nye konseptet, er at vi en gang i året sender 20 prosent av gavene til lokalmenigheten. Med en tydelig oppfordring om å bruke midlene på utadrettet arbeid lokalt. Giveren bestemmer selv hvilken menighet som skal motta deres andel. Noen velger at de skal gå til sin lokalmenighet, mens andre har valgt et planteprosjekt eller en misjonskirke et annet sted i landet.

Valget gjøres når man tegner seg som fastgiver på takkogpris.no. Erstatter Vekst 2020-fastgiver Misjonskirken Norge har de siste 10 årene hatt trofaste fastgivere til Vekst 2020-satsingen. De er blant de første som har fått invitasjon til å flytte avtalen over på Takk & Pris. – Vi ønsker å bli enda bedre på giveroppfølging, og vi ønsker å engasjere nye givere. Dette er hovedgrunnene til at vi nå lanserer dette nye konseptet. Giverne her vil få nyhetsbrev to til tre ganger i året, med oppdateringer fra vårt nasjonale og internasjonale arbeid, slik at de kan følge med på alt det gode de er med å bidrar til. Støtter nytt fokus Gaver fraTakk & Pris vil være med å støtte opp om det nye

fokuset for Misjonskirken Norge: Tro – Sende – Plante. – Jeg gleder meg til å dele videre masse gode historier fra lokalmenigheter, plantearbeidet og våre venner og samarbeidspartnere internasjonalt, forteller Rachel. takkogpris.no Av Trond Filberg

# 03/2020

5

Fokus

20 år med Digni:

Hva står igjen? Misjonskirken Norge er en trofast og langsiktig samarbeidspartner for våre internasjonale søsterkirker. Sammen jobber vi for å bygge bærekraftige menigheter og diakonalt arbeid, som kan stå godt på egne bein. I Colombia har vi vært tilstede med Digni-støtte i 20 år. Det har gitt sterke resultater i enkeltmenneskers liv.

6

# 03/2018

Om Digni: – en paraplyorganisasjon for det langsiktige utviklingsarbeidet til 20 misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn – forvalter en flerårig avtale med Norad om økonomisk støtte til utvalgte prosjekter – den eneste norske bistandsorganisasjonen som er ISO-sertifisert. Det er den vanligste og internasjonalt mest anerkjente standarden for krav om stabil kvalitet over tid – De siste ti årene har Digni-støtten til Colombia via Misjonskirken Norge gått til arbeid for å bedre kvinner og barns situasjon og å mobilisere lokale ressurser for å forbedre situasjonen for internflyktninger i Granizal.

# 03/2018

7

Fokus

Håpet i Granizal I Colombias nest største bosetning for internflyktninger, er det ingen selvfølge å finne tilbake til livsmotet. For hva gjør man, når man har mistet alt i flukten for å redde livet: eiendeler, familiemedlemmer, venner, rettigheter og fremtidshåpet.

8

# 03/2020

Fakta

Granizal bærer preg av at tusenvis av internflyktninger har bosatt seg her. De måtte etterlate alle sine eiendeler og starte på nytt i et område neglisjert av myndighetene.

A

mparo omtales av sine venner som en vinner. En overlever. Hun er nettopp fylt 60 år og har de siste 13 årene bodd i bydelen Granizal, som ligger klamret til en av åssidene over millionbyen Medellín i Colombia. Amparo vil ikke kalles internflyktning. – Det er en merkelapp myndighetene setter for å kategorisere oss. Min selvforståelse er at jeg er en bondekvinne, som har blitt fratatt jorda si! Terrorisert av geriljaen Amparo er fra et sted som heter Tres Esquinas, ikke langt fra den karibiske kysten og grensen til Panama. Her hadde hun et småbruk på landet, og et hus i den lille byen Riogrande. Da illegale væpnede styrker tok kontrollen over området ble den rolige tilværelsen totalt forandret, til et mareritt. To av Amparos sønner ble tvangsrekruttert til geriljaen. Hver minste bevegelse i familien ble fulgt med på av geriljagruppen. Hvem de snakket med, hvor de gikk og hvem de rømte til da de ble angrepet. – De hadde gutter ute for å følge med på oss, små spioner, gutter som vi er oppvokst med. Så ja, frykten ble stor. Det vi fryktet mest var at de skulle komme til vårt lille småbruk og massakrere oss. Vi ble så redde at vi flyktet.

60 år gamle Amparo ser ut over nabolaget i Granizal. Hun lengter stadig hjem til småbruket lenger nord i landet. Her levde hun et fredfullt liv før hun måtte flykte fra geriljaen, til storbyen Medellín. Foto: Bairo Martínez

Bydelshuset tilbyr kurs, hjelp og aktiviteter for lokalsamfunnet. Her fra et kunstprosjekt med refleksjoner rundt korona.

De hadde tatt to av sønnene våre, og frykten var at vi var de neste, forteller hun. Amparo oppsøkte på et tidspunkt geriljaleiren på jakt etter guttene sine. De ville ikke bli med henne hjem til landsbyen, men hun fikk med seg seks unge gutter som var gått lei av geriljalivet. Det tok desverre ikke lang tid før disse seks ble skyld i sin egen død. Noen ble kriminelle, mens andre snakket høyt om hvordan livet i leiren hadde vært, selv om avtalen med geriljagruppen var tydelig på at de ikke skulle fortelle noe om hva og hvem de hadde sett. – Jeg sa til mannen min at "dette får ingen lykkelig slutt, se hva som skjer!", forteller Amparo. Flykter til fattigdom Amparo er en av åtte millioner ofre for den langvarige væpnede konflikten i Colombia. De er tvunget på flukt i sitt eget land. Mange har ikke noe sted å rømme til og havner i ulovlige bosetninger i utkanten av storbyene, som i Granizal. De har mistet alt de eier og må starte på bar bakke, ofte uten støtte fra myndightene. Innbyggerne i Granizal opplever seg glemt og forsømt. Misjonskirken Norge har siden 2013 støttet misjonskirken Shalom sitt arbeid blant internflyktningene i Medellín. Vi støtter her blant annet et bydelshus, som har blitt et viktig senter for mange mennesker med fluktbakgrunn, som Amparo, og deres barn og barnebarn. Her kan de som har

# 03/2020

9

Fokus

Før konflikten var jeg ei lykkelig og aktiv dame. Etter at vi måtte flykte ble jeg stille og sjenert. Ingenting var bra og jeg fant ikke ro noe sted.

opplevd å miste alt, få juridisk rådgivning, informasjon om sine rettigheter, samtaleterapi, aktiviteter og kurs, for å etablere et nytt liv på nytt sted. Frem til nylig har dette arbeidet også vært støttet av Digni, men som en del av en prosess for konsentrasjon av utviklingsmidler på færre land, skal Colombia prioriteres bort fra 2021. For Misjonskirken Norge derimot, så er Colombia fortsatt en prioritet. – For 2021 har vi satt oss som mål å kunne gi 250 000 til arbeidet blant internflyktinger i Granizal. Dette går blant annet til en fotballturnering for jenter. Det går også til «El rincon de la memoria», et minnehjørne, som tilbyr en prosess der internt fordrevne får hjelp til å bearbeide tap og der nye generasjoner lærer om bydelen og innbyggernes historie, forteller misjonskonsulent Øyvind Slåtta. Fikk tilbake livsgleden Amparo og familien rømte fra Tres Esquinas, til nettopp Granizal. De måtte dra fra småbruket, venner og familie, og ikke minst de to sønnene som

Minnehjørnet i bydelshuset, hjelper de eldre å bearbeide sorgen etter alt det tapte. De to dresskledde mennene midt i bildet, er Amparos to sønner.

10

# 03/2020

var blitt en del av geriljaen. Nå stod de på bar bakke, på et sted som i starten ikke kunne tilby dem annet enn arbeidsløshet og fattigdom. – Jeg savner de store avlingene og jorda som gir liv. Det var en stor del av livet vårt å dyrke jorda og leve av dens frukter. Å miste jorda var et enormt tap for oss, beskriver Amparo om det å måtte dra fra småbruket. Der var de omringet av storfamilien, samlet seg til fest og delte av det de eide. I Granizal er det helt annerledes. – Her bor folk hver for seg i sine hus, spiser alene og deler ikke med naboen. Vi hadde jo overvunnet fattigdommen! Men se hva vi lever av nå... For et par år siden fikk de voldserstatning fra myndighetene. Det kan ikke erstatte Amparos store tap. – Jeg tapte roen. Jeg tapte freden. Jeg tapte eiendommene mine. Før konflikten var jeg ei lykkelig og aktiv dame. Den morsomme, leende typen, engasjert i alt mulig. Etter at vi måtte flykte ble jeg stille og sjenert. Jeg ville ikke dele noe med noen. Ingenting var bra og jeg fant ikke ro noe sted, forteller Amparo. Så begynte det å skje ting. Amparo fikk jobb og dermed en grunn til å gå ut. Humøret og pågangsmotet kom tilbake litt etter litt, men hun var fortsatt preget av tristheten og fattigdommen som omringet tilværelsen. – Så tenkte jeg: Nå skal jeg bli kvitt dette! Jeg involverte meg i noen kurs og grupper, blant annet ei bønnegruppe. Før jeg visste ordet av ett var jeg med å bidra i prosjekter og sinnet mitt klarnet opp. Tristheten er borte og jeg har fått nytt liv og mening. Tro det eller ei, jeg har til og med døpt meg!

Fakta Etter Syria, er Colombia det landet i verden med flest internflyktninger. Rundt 5,9 millioner colombianere er drevet på flukt i eget land (Flyktningregnskapet 2019).

Hvorfor flykter de? Årsakene til at man drives på flukt er komplekse, men særlig skyldes det geriljavirksomhet, narkotikahandel, trusler og kriminalitet. De fleste drar til storbyene, der de slår seg til i utkanten av byen i ulovlige bosetninger. Hvor er Granizal? Millionbyen Medellín ligger i en dal, og langt oppover en av de bratte åssidene er Granizal, der rundt 25 000 internflyktninger bor. Området finnes ikke på kartene til kommuneadministrasjonen, og menneskene her ignoreres og det er vanskelig å få tilgang til rettigheter og tjenester. Digni trekker fra utgangen av 2020 støtten til arbeid i Colombia. Misjonskirken Norge vil fortsatt være til stede, og har som mål å støtte arbeidet i bydelshuset i Granizal, med 250 000 kroner i 2021.

Sted for minnene Bydelshuset, eller kall det gjerne kirken, rommer også minnehjørnet. Her henger bilder av Amparos lille småbruk. Her henger bilder av de to guttene til Amparo. Her har Amparo fått hjelp til å fortelle og skrive ned sin historie. – Jeg vant! Jeg overvant! Nå er jeg til og med student og snart ferdig med 5.klasse. Denne siste perioden har vært god. Jeg har fått tilbake roen. Jeg er våken og fornøyd. På tross av at helsa ikke er den samme som før, så er jeg en fornøyd dame nå. Jeg er en modig kvinne. En ståpå-kvinne. Jeg vil ikke forbli et offer, nei, det er for lengst overvunnet, forteller Amparo. Tekst: Sergio Alejando Madrid Pajohoy, Øyvind Slåtta & Rachel Olsen Foto: Bairo Martínez

Mange eldre i Granizal har opplevd at deres trygge og fredfulle liv ande steder i landet, omgitt av venner og familie, ble revet bort fra dem. De bærer et enormt tap og mange trenger hjelp til å få tilbake livsmotet.

# 03/2020

11

Fokus

Forandret liv gjennom fotballen For mange jenter i Granizal er det å bli gravid tidlig og ende opp som enslige forelder det mest sannsynlige fremtidsbildet. Jentefotball-prosjektet peker på at det finnes en annen vei. På en åskam utenfor Medellín i Colombia, står ei tenåringsjente og ser på gamle bilder. Hun er iført treningstøy og pilotbrillene på hodet holder håret unna ansiktet. Hun smiler med store hvite tenner når hun finner seg selv på de gamle gruppebildene og utbryter: – Hei dere, husker dere hvor forferdelig jeg var på den tiden? Fotball og vennskap Yurany Pérez er ei av de første jentene som ble rekruttert til å spille fotball ved bydelshuset i Granizal. Hun var på vei inn i tenårene, med en krevende hjemmesituasjon, skolen var utfordrendeog

12

# 03/2020

fremtiden hadde lite å by på. Fotballprosjektet, som Misjonskirken Norge støtter økonomisk, har vist seg å bety mye for mange jenter i den fattige bydelen. – Da jeg ble ansatt for å jobbe her i Granizal så ble jeg kjent med en bydel med mange utfordringer, forteller Maria Cristina Monsalve, som har siden 2013 ledet et lokalt prosjekt for å endre livssituasjonen for internflyktninger. – Jeg ble da kjent med Colombias nest største bosetning av internflyktninger, totalt ignorert av kommunale myndigheter. Jeg ble kjent med en virkelighet hvor en uformell ledelse regjerer, og hvor lov og orden håndheves utenfor statens kontroll. Ikke minst ble jeg kjent med store mengder unge

Bilde til venstre: Yurany Pérez (til høyre i bildet) er fotballtrener og et tydelig forbilde for jentene i bydelen. Hun var en av de første jentene i fotballprosjektet i Granizal. Nå er hun en ressurs for forandring av bydelen. Foto: Andre Tjersland

jenter som ofte hadde én vei videre i livet: bli gravid tidlig, få barn og ende opp som enslige forsørgere, forteller Maria Cristina engasjert. Da Maria Cristina og hennes team inviterte folk til samlinger, merket de at det var særlig høy temperatur på samlingene for unge jenter. Konfliktene var mange og framtidsutsiktene små. Samtidig så prosjektlederne at et steinkast fra menighetens lokale, var det bare gutter som brukte den lokale fotballbanen. Det ble mange blikk og stor oppstandelse i bydelen da jentene inntok fotballbanen. Med årene har det blitt et fast innslag at jentelagene fra de ulike delene av området møtes til trening og turnering på banen. – Vi spiller med ulike verdier som tema, og har i tillegg temasamlinger om dette, forteller Yurany. Hun var en av de yngste jentene som ble med. Selv har hun vokst mye gjennom fotballprosjektet, og den siste sesongen har hun vært trener for jentelaget «Amistad» som betyr vennskap. Forandring steg for steg Fotballen og trenerrollen har gitt ny retning og håp for Yuranys fremtid, og hun har blitt en profilert og innflytelsesrik person blant jentene i bydelen. – I tillegg til å være fotballtrener leder jeg også ei forandringsgruppe, deler Yurany engasjert. – Vi er ei gruppe jenter som har gått til fots med kamera gjennom hele bydelen og kartlagt og dokumentert tilstanden. Vi har fremhevet ting vi liker og satt fingeren på ting vi ønsker skal endres. Dette initiativet har resultert i en kunstutstilling som Yurany stolt viser frem. I utstillingen spiller blant annet rør en viktig rolle, som symbol på mangelen på innlagt vann og kloakk i området. Et innbyggerinitiativ har nå blitt gjennomført etter alle formelle krav i det colombianske systemet, og hvis systemet responderer som det skal, kan det bety at området får kommunalt vann og kloakk. – Volden er her fremdeles. Fattigdommen preger fortsatt familiene. Flukt og traumer har også satt dype spor. Mange ganger ber jeg, Jesus, kom snart igjen! Men Yurany er forandret. For ja, vi husker godt hvordan du var tidligere, avslutter Maria Cristina i latter og med håp i stemmen.

I tillegg til fotballen samles jentene til ulike temasamlinger, som er med og forbereder dem på voksenlivet.

Jentelagene samles jevnlig til turneringer på fotballbanen utenfor bydelshuset i Granizal. Her står misjonskonsulent Øyvind Slåtta klar til å premiere deltakerne på fjorårets turnering. Foto: André Tjersland

Tekst: Øyvind Slåtta

# 03/2020

13

Foto: Trond Filberg

Fokus

Rehabilitering i Colombia

Drømmen om å gi det videre – Jeg ble brukt til å frakte stoff og våpen fordi politiet i Colombia ikke har lov til å ransake barn. Bare fem år gammel og allerede en dyktig narko-kurér og våpensmugler. Ingen ansvarlige voksne som sørger for at du drar på skolen eller får i deg middag. Ingen som melder deg på fotballtrening, lærer deg at du er verdifull og gir deg en klem når du trenger det. Med dette som utgangspunkt kunne utfallet like gjerne blitt tragisk, men det var én som så, som ikke lukket øynene. En farmors blikk og handling var det som skulle gi denne gutten en fremtid. I dag drømmer 21 år gamle José Nicolas Vega fra Bogotá i Colombia, om å bli psykolog for å hjelpe andre med lik bakgrunn som ham selv. Dette er hans historie. Hvem velger du? – Da jeg var fem år gammel ble foreldrene mine separert. Vi var fem søsken som plutselig ble kasteballer i en familiedynamikk hvor alt var usikkert, forteller Nicolas. Til slutt ble det bestemt at to skulle bo hos far, mens Nicolas og to storesøstre skulle bo hos mor.

14

# 03/2020

– Mamma hadde sagt at hun bodde sammen med en venn, men da vi flyttet inn ble det tydelig at det var en ny kjæreste. En voldelig kjæreste, beskriver Nicolas overgitt. Han kan huske hvordan storesøstrene hoppet inn i kranglene for å forsvare moren. Det var ikke populært hos kjæresten, som stadig truet med å reise. Til slutt ble konflikten så sterk at søstrene valgte å rømme hjemmefra og inn i nabolagets narkobule. Med to problemer ute av huset ble fokuset flyttet til Nicolas. I den trøblete relasjonen mellom moren og stefaren ble han stadig en kilde til konflikt. Til slutt fikk moren et ultimatum: meg eller gutten, hvem velger du? Narko- og våpensmugler Unggutten som egentlig skulle begynt på skolen og lære alfabetet og matte, fikk helt andre regnestykker å bryne seg på. Nicolas flyttet inn i narkobula med søstrene sine, som hadde fått seg paramilitære gutter som kjærester og solgte narkotika. Han lærte å frakte og deale med stoff og våpen, i bytte mot litt mat eller penger. Nicolas var en god kurér og begynte raskt å klatre i gradene i et gateliv og en kriminell industri der barn ikke hører hjemme. Heldigvis grep farmor inn før det gikk for langt.

Da vi endelig kom frem til den frodige, flotte gården, så jeg lykkelige barn som lekte overalt Veien til Jakobs hus – Farmor ble oppmerksom på min situasjon og hentet meg, forklarer Nicolas. Hans nye hjem ble hos farmor, hvor han lærte å lese og skrive og fullførte førsteklasse. Da skoleåret nærmet seg slutten, begynte farmor å snakke om Jakobs hus og lurte på om Nicolas kunne tenke seg å besøke gården utenfor Bogotá og kanskje bo der? – Til å begynne med var jeg ikke så veldig gira, men etter å ha tenkt meg om bestemte jeg meg for å prøve. Det er den nest viktigste avgjørelsen jeg har tatt i mitt liv! forteller Nicolas ivrig. – Da vi endelig kom frem til den frodige, flotte gården, så jeg lykkelige barn som lekte overalt. Jeg ble glad i stedet med en gang og lovte farmor at jeg aldri skulle rømme. Ny familie Ett år ble til to, og to til tre og plutselig hadde Nicolas fullført hele grunnskolen mens han bodde på Jakobs hus. – Gjengen der ble min nye familie. På Jakobs hus lærte jeg viktige ting som jeg egentlig skulle lært av foreldrene mine.

Jeg lærte å lykkes og jeg lærte å takle motgang. Jeg lærte å le og at det er rom for å gråte. Jeg forstod at jeg aldri er alene, og erfarte at Gud alltid satte rett person ved min side når jeg trengte det som mest. Jeg forstod at Gud alltid har omsorg for meg. Jeg er så takknemlig for alt farmor gjorde, for at jeg fikk komme til Jakobs hus og få en ny familie der. Tusen takk til alle dere som støtter oss og gjør dette arbeidet mulig, sier Nicolas takknemlig. Vil gi det videre I dag er Nicolas 21 år. Han er tilbake på Jakobs hus, men denne gangen som ansatt! Etter oppholdet på gården gikk han disippeltreningsskole med Ungdom i Oppdrag og fikk et sterkere, personlig forhold til Gud. Nå er han en aktiv del av hverdagen til guttene på Jakobs hus. – Det er et privilegium å kunne gi videre det jeg en dag fikk. Jeg drømmer om å studere psykologi og bruke det jeg lærer til det beste for dem som trenger det mest i samfunnet vårt, avslutter Nicolas. Tekst: Naomi Curwen Foto: Jakobs hus

José Nicolas Vega (midt i sirkelen i bildet til venstre, og med rød t-skjorte midt i bildet til høyre) vokste selv opp på Jakobs hus. Nå er han en engasjert og trygg medarbeider på gården. Drømmen er å bli psykolog, slik at han kan hjelpe andre med lik bakgrunn.

# 03/2020

15

Rehabiliteringen i Bogotá

Med nestekjærlighet som våpen Da Eduardos alkoholiserte far forlot dem, måtte moren jobbe hardt for å forsørge familien. Tolv år gamle Eduardo og broren hans var derfor mye alene, i et nabolag preget av rus. – På grunn av dette tok jeg mange dårlige valg. Jeg prøvde alkohol også før foreldrene mine skilte seg og var full for første gang da jeg var 11 år. Etter skilsmissen ruset jeg meg på alt, marijuana, kokain, lim... 16 år gammel prøvde jeg å begå selvmord med rottegift, men overlevde, forteller Eduardo. Han er en av de som det siste året har fått hjelp via rehabiliteringssenteret til stiftelsen El Pacto i Bogotá. Dette arbeidet har vært en stor del av Misjonskirken Norges engasjement i Colombia siden 90-tallet og vært et av prosjektene med Digni-støtte. Da alt gikk galt Den harde starten til tross, Eduardo fullførte videregående, var to år i militæret og kom inn på studier for å bli elektronikkingeniør. Han hadde da 16

# 03/2020

sluttet med alle rusmidler, utenom alkoholen. På slutten av fjerde året av studiet gikk det galt. – Jeg var full og på leting etter noe som kunne dempe alkoholeffekten, og det var da jeg ble introdusert for noe jeg kaller «djevelens pulver». Det er en type kokain kjent som «bazuco» her i Colombia. Til å begynne med var det fantastisk og jeg brukte det bare av og til. Men så ble jeg mer og mer avhengig. Det føltes som jeg aldri ville komme meg ut av det, forteller Eduardo åpenhjertig. Mistet alt Eduardo sluttet studiene, mistet en lovende TV-jobb og distanserte seg fra venner og familie. – Jeg ville så gjerne slutte på det rusmidlet som gjorde meg gal, som var skadelig for meg og som såret mine nærmeste, men jeg klarte det bare ikke. I syv år kjempet han med avhengigheten, før det igjen lysnet. Han traff ei jente, som han i dag kaller sin kone, og de fikk datteren Sarita. – Min kone er den beste gaven Gud har velsignet meg med. Hun gikk i kirka og ba til Gud for sine utfordringer. Jeg søkte hjelp blant annet Anonyme Alkoholikere og var stadig innom ulike kirker, Men jeg var egentlig ikke interessert i å gi livet mitt til Gud. For meg var Gud en siste utvei, forteller Eduardo åpenhjertig. I juni 2019 tok han endelig i mot Jesus som sin

frelser. Det han derimot ikke forsto var at Gud var hans himmelske far. Han så på Gud som en slags magiker, som skulle fikse alt. – Det ble ikke sånn. 31. desember 2019 hadde jeg mitt verste tilbakefall noensinne. Det førte til at jeg forlot familien min og oppsøkte et dårlig gatemiljø. Nytt håp Da Øyvind Berberg kom til Colombia som misjonær på 90-tallet, hadde han en spesiell visjon om gjøre noe for mennesker fanget i rusavhengighet. – I starten var nok Misjonskirken Norge en pionér i denne typen arbeid i Bogotá. Det var få sentre og lite erfaring med slike program, forteller Odd Bjørge Risanger. Han har vært utsendt fra Misjonskirken Norge til Colombia i flere omganger, og er nå engasjert som misjonskonsulent, blant annet for å følge opp rehabiliteringsarbeidet. Hundrevis av mennesker har siden vært gjennom programmet. – For oss har det vært viktig å være et tilbud til dem som ikke har råd til å betale for et rehabiliteringsprogram. De fleste som ble tilbudt plass, ble kort og godt hentet rett fra gata og tilbudt hjelp til å komme ut av en miserabel situasjon, forteller Odd Bjørge. Da Eduardo fikk plass på senteret desember 2019, var han helt på bunnpunktet, i det han selv beskriver som hans verste tilbakefallet noensinne. – Gud reddet meg igjen og jeg endte opp på rehabiliteringssenteret til stiftelsen El Pacto. Der lærte jeg noe av det mest verdifulle i livet mitt: hvordan Gud ser på meg, hvem jeg er som Guds barn og at jeg er en ny skapning i Kristus, beskriver Eduardo. – Jeg lærte om synd og de trengsler og fristelser vi har i denne verden, men at Gud har seiret over verden og til og med seiret over døden selv! Jeg vil fortsatt prøves og fristes med tilbakefall, men i Gud har jeg alt jeg trenger for å vinne den kampen. Mer krevende drift I pionerfasen på 90-tallet fungerte rehabiliteringsarbeidet fra enkle hus i Bogotá og en vakker, men veldig enkel liten kaffeplantasje ved landsbyen Viota. Norske og colombianske bidragsytere sto for finansieringen, mens Norad støttet enkle oppdateringer av infrastruktør. Så ble sikkerhetssituasjonen i Viota stadig verre, installasjonene på gården var enkle og kapasiteten var begrenset. Samtidig beveget det colombianske samfunnet seg i en retning med mer profesjonalisering og krav til institusjoner. Ledelsen i stiftelsen bestemte seg da for å satse, i samarbeid med Misjonskirken Norge. De investerte i

Det er virkelig et fantastisk arbeid som drives her, det forandrer liv. kompetanseheving og infrastruktur, med tung støtte fra Norad, gjennom paraplyorganisasjonen Digni. En institusjon med kapasitet på rundt 100 plasser ble bygget. Deretter utvidet man til å tilby rehabilitering for kvinnelige rusmisbrukere på Esthers hus. Parallelt ble også Jakobs hus bygget opp på gården La Vega, et rehabiliteringsprogram for barn med rusproblematikk. Bak stiftelsen står en annen lokalmenighet. Jakobs hus og Esthers hus er de siste store investeringen i infrastruktur med Norad-støtte. Igjen nye krav De senere åra har colombianske myndigheter igjen satt større krav til rehabiliteringsarbeid. For stiftelsen El Pacto ble kravene etterhvert så omfattende at det ble umulig å drive arbeidet som før. Engasjementet ligger imidlertid i deres ryggmarg, og de har jobbet hardt for å finne andre måter å drive arbeidet på. Mangeårig leder for programmet, pastor Andres Bunch, kunne mot slutten av 2018 fortelle at de har fått godkjenning til å drive et ”herberge” for målgruppen. Denne lisensen gir også større frihet til å drive arbeidet slik det opprinnelig var – med vekt på evangelisering. En god nyhet for alle de som har invistert i stiftelsen gjennom årene, og ikke minst for menneske som Eduardo, som har fått en ny sjanse gjennom deres arbeid. – Jeg tror forskjellen på tidligere mislykkede forsøk på rehabilitering, og den gode opplevelsen jeg har fått her, er kjærlighet. Kjærligheten de ansatte møtte meg med og nestekjærligheten Jesus ber oss ha i møte med våre medmennesker. Før var mine forsøk på avrusning basert på frykt for konsekvensene ved å ikke klare å slutte. På rehabiliteringssenteret forstod jeg at Gud elsker meg. Det motiverte meg til å slutte med rus, som en måte å elske mine nærmeste og meg selv på. Det er virkelig et fantastisk arbeid som drives her, det forvandler liv. Ikke bare livet til brukeren, men også livet til alle våre nærmeste som vi er så glade i. Tusen takk til alle som er med og støtter rehabiliteringssenteret. Tekst: Rachel E. Olsen Foto: Stiftelsen El Pacto

# 03/2020

17

Internasjonalt Internasjonalt

Pastor Cornel Pascu (i forkant) var i høst innlagt på sykehus med alvorlige korona-symptomer.

Alvorlig syk av korona Etter 15 tøffe dager på sykehus, kunne Cornel Pascu endelig dra hjem til familien. Etter et alvorlig tilfelle av Covid-19, var dette ingen selvfølge for Romania-pastoren. Dorthe og Cornel Pascu er pastorpar i Onesti nord i Romania, og er nære samarbeidspartnere med Misjonskirken Norge. I høst fikk de virkelig kjenne på livets skjørhet, da Cornel ble alvorlig syk av korona. Uventet Det begynte med sykdomsfølelse og høy feber. Cornel tenkte at det var en vanlig forkjølelse, og i seks dager ble han medisinert med antibiotika, paracet og vitaminer. Feberen ville derimot ikke gi seg. De siste dagene før innleggelsen mistet han også luktesansen. 18

# 03/2020

– Det var da jeg skjønte at jeg var smittet av det farlige viruset. Helt ærlig, så tenkte jeg ikke at dette kunne skje meg. Men selv om også Guds barn møter prøvelser og lidelser, har vi et anker og et Guds nærvær og fred i krevende tider, forteller Cornel. På sjette dagen med høy feber, begynte Cornel å streve med pusten. Han ringte etter ambulanse og ble fraktet til sykehus. Der ble det raskt konstantert Covid-19- smitte. Han ble værende på sykehus i 15 dager, hvor han ble behandlet med mye medisiner og oksygentilførsel. – Tiden på sykehuset var lang og vanskelig, men jeg er glad jeg ikke endte opp på intensiven. Da jeg ble utskrevet fra sykehuset, sa legen at jeg hadde vært veldig heldig. De hadde akkurat fått inn en 35 år gammel pasient på intensiven med små sjanser for overlevelse.

Takknemlig for livet Cornel forteller at han har lært mye gjennom opplevelsen. – Jeg tror jeg har fått en bedre forståelse og empati for mennesker som lider. Det er så mange som trenger en hjelpende hånd og en skulder å lene seg på. Jeg lærte også mer om viktigheten av bønn. Hvis Jesus, Guds sønn, trengte bønn, så trenger jeg det enda mer. Så lærte jeg at det er ingen garanti for at livet går på skinner. Livet er fullt av overraskelser, noen vakre, andre mindre vakre. Jeg er takknemlig for å være i live og at jeg kan fortsette å tjene Gud sammen med min familie. "Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk", avslutter Cornel. Av Rachel Elisabeth Olsen

Nyvalg og optimisme i Kongos Evangeliske Kirke Etter lang tid med uro i kirken i Kongo, var det endelig positive bevegelser på Synoden 11. - 15. november. Nå ser de fremover med optimisme. Kongo

Nødhjelp og smittevernutstyr levert ut Misjonskirken Norge samlet tidligere i år inn 300 000 kroner til Kongo, til et nødhjelpsprosjekt i forbindelse med koronaepidemien. De første leveransene av utstyr er nå på plass i flere institusjoner og kirker. Blant mottakerne er barnehjem, helsesentre og kirker i bydelene Bacongo og Ouenzé i hovedstaden Brazzaville. Det er organisasjonen ASUdh som står bak prosjektet og distribuerer utstyret til kirker, helsesentre og andre institusjoner i Kongo Brazzaville. Misjonskirken Norge driver denne organisasjonen i samarbeid med Ekumeniakyrkjan og den kongolesiske kirken (EEC).

Kongos Evangeliske Kirke har vært gjennom en urolig tid, med økonomiske vansker, konsekvenser av epidemien og interne motsetninger i kirken. På Synoden i november, som er deres generalforsamling, opplevde de endelig positive bevegelser. Pastor Alain Bakoua ble valgt til ny president etter Edouard Moukala. Bakoua har blant annet vært daglig leder for den unge kirken i Kongo, og i den forbindelsen besøkte han også Norge og UNG i sin tid. Senere ble han rektor for bibelskolen på Ngouedi, og har vært pastor i flere store menigheter, blant annet i Brazzaville. Bakoua fikk en overveldende majoritet av stemmene, noe som gir trygghet i tjenesten. Pastor Guy Loko Elenga ble gjenvalgt som visepresident ved akklamasjon, noe som hører til sjeldenhetene i kirken i Kongo.

Guy Loko Elenga ble gjenvalgt som visepresident i Kongos Evangeliske Kirke.

Synodens delegater ser på fremtiden med optimisme. De vet at store utfordringer venter på mange områder, men har tro på at dette kan løses når de får en ledelse som er innstilt på å arbeide i team. De er takknemlige til Gud for at han har ledet dem gjennom en turbulent tid. Av Viggo Koch

Den nyvalgte lederen av Kongo-kirken, Alain Bakoua, sammen med Jon-Arne Hoppestad (f.v) og Øyvind Slåtta fra Misjonskirken Norges internasjonale avdeling. # 03/2020

19

Utsendt for å tjene Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide. Johannes 9, 4 Det er ikke uten betydning hva vi sammen bestemmer oss for. Et godt utgangspunkt kan langt på vei definere resultatet. Har vi noe å holde oss fast i når utfordringene kommer så står vi stødigere. TRO – SENDE – PLANTE er Misjonskirken Norges utgangspunkt for de neste årene. Tre små ord som skal forstås, utvides og omsettes i praktiske planer og handlinger. Misjonærene, eller utsendingene som vi nå gjerne kaller dem i vår sammenheng, har en stor plass i vår historie og identitet. Fargerike, viljesterke, kreative, arbeidssomme og trofaste er noen av ordene som har blitt brukt om dem. Mennesker med ulike gaver, energi, temperament og syn på menighet, fellesskap

20

# 03/2020

og andre mennesker. Hva som var riktig for 50 år siden er ikke nødvendigvis riktig i dag, og om noen år vil man garantert tenke annerledes om misjon enn slik vi tenker nå. Det viktige er at vi sammen har satset på misjonsarbeid. Noen har utfordret til misjonstjeneste, noen har forberedt misjonærene, noen har reist ut, og de fleste har på en eller annen måte bidratt gjennom bønn, dugnadsarbeid og økonomi. Ikke minst har vi stått sammen med dem som har tatt imot oss, i Sør-Afrika, Kina, Kongo, Colombia, Afghanistan, Romania og Polen! Uten våre kjære venner her ville historien vært tynn og uinteressant. Som kirke har vi respondert på misjonskallet, og vi har en raus Gud som velsigner både de som sender, de som sendes og de som mottar. Rekkefølgen er ikke så viktig, for alle som en har vi på et

eller annet tidspunkt mottatt, det som er viktig er hva vi gjør med det vi har fått. Misjonskirken Norge vil fortsatt være aktive i det store misjonsarbeidet, og vi vil fortsatt sende ut mennesker med et kall til å tjene Gud og mennesker – fordi Guds kall fremdeles gjelder og fordi det fortsatt er mulig! Jon-Arne Hoppestad Leder Internasjonal avdeling

Internasjonalt

Mange unge vil ut til misjonslandene – Vi får stadig henvendelser fra noen som bærer på et kall og som har lyst til å prøve seg i tjeneste.

nettopp UNG eller Ansgarskolen. På 80- og 90-tallet fikk mange sine første internasjonale erfaringer gjennom Kongo-team. Siden 1998 har mange unge dratt på team eller som voluntører til Colombia. Når verdenssituasjonen endrer seg mot normalen igjen, ligger det klart nye muligheter for å dra ut i tjeneste.

Lederen av Internasjonal avdeling (INA) i Misjonskirken Norge, Jon-Arne Hoppestad, forteller at 2020 var et toppår med mange søkere til internasjonal tjeneste. Etter flere intervjuer fikk to søkere tilbud om å dra til Hong Kong og to til Colombia.

Nye tilbud for voluntører – I 2018 ble vi enige med søsterkirken i Hong Kong om korttidstjeneste der, og i Romania ønsker vi å jobbe for de samme mulighetene. I fjor startet et samarbeid med Ekumeniakyrkan i Sverige, som i mange år har jobbet frem en disippeltreningsskole som heter Apg 29. Denne skolen går over fire måneder, hvorav tre foregår i et annet land. I fjor var Carina Haraldseid med som deltaker. I 2020 var hun med som leder i Sør-Amerika, og nå sitter hun i styret for Apg29. – Vi har lenge ønsket flere muligheter og med Apg29 kan vi utvide tilbudet. Vår søsterkirke i Tyskland sender ut rundt 70 voluntører hvert år, og der er også døren åpen for norske ungdommer. «Sende» er et av ordene vi ønsker å løfte opp de neste årene, og det vil vi gjøre ved å få flere mennesker ut i tjeneste – unge som voksne, avslutter Hoppestad.

Viruset stoppet alt – Under normale omstendigheter er det personlig egnethet eller kapasitet hos våre partnere som setter begrensningene. I år var det altså et virus som snudde rundt på alt. Vi jobber mot at vi kan sende noen ut i løpet av neste år, selv om det meste er usikkert akkurat nå, sier INA-lederen. Gjennom flere tiår har Misjonskirken UNG vært en hjelp og inspirasjon, når det gjelder å sende unge mennesker ut i tjeneste, også internasjonalt. Selv om INA de siste årene har stått for det praktiske, støtter UNG trofast med midler, fordi de vil være med å utvikle nye ledere. Hoppestad forklarer at de fleste som søker seg ut, har erfaring med opplegg gjennom

For spørsmål, send e-post til jon-arne@mknu.no

# 03/2020

21

Y

CM

MY

CY

K-stud gir tilskudd til kurs, cellegrupper, kor og band.

CMY

K

www.gunnarrud.no Tlf. 23 30 25 00 - Oslo

Ny bok fra Lars Råmunddal BYGGE KIRKE Scandinavian Journal for Leadership & Theology PUBLISHING

LARS RÅMUNDDAL

BYGGE KIRKE Bidrag til en teologi for menighetsutvikling

SJLT Publishing

Fagartikler og tekster brukt i undervisningen for kirkeledere. Emner innen praktisk teologi, med hovedfokus på anvendt eller praktisk ekklesiologi og menighetsutvikling. Utgitt på SJLT Publishing. ISBN 978-82-691984-0-9

Pris kr 240 ved henting på Ansgarskolen. Tilsendt pr post + kr 100 i porto. Send da sms til 481 77 603 med navn og adresse. Betaling med Vipps: #75023 + Bøker til salgs.

Se www.k-stud.no for inspirasjon, tilskuddsregler og godkjent studiemateriell Læring for troen og livet

Lærebok for menighetsledelse «Ledelse i menighet» er en ny lærebok om å lede mennesker i menighet. Tanker, inspirasjon og modeller til åndelige, menneskelige og organisatoriske utfordringer. Skrevet av høyskolelektor Gunnar A. Nordby, tidligere undervist ved Ansgarskolen. Utgitt på Qualica Forlag. Les mer på qualicaforlag.no Trykket utgave kr 240 + porto. Digital versjon kr 180.

Bestill boken: post@qualica.no Oppgi antall, navn og postadresse.

Forsikringene du trenger - verken mer eller mindre.

LES MER

privat@kniftrygghet.no | 23 68 39 00

MISJONSKIRKEN

NORGE

Basecamp - for deg som føler deg ny i tjenesten eller ønsker retning på den.

Basecamp 2021-2022

Basecamp er Misjonskirken Norges yrkesveiledningsprogram for nye menighetsarbeidere og pastorer.

Søknadsfrist: 20. januar 2021. Datoer for moduler, søknadsskjema og info på nettsiden.

Målet er å skape et miljø for refleksjon og personlig utvikling, slik at nyansatte kan få en god start i tjenesten. For unge eller nyansatte pastorer og medarbeidere er Basecamp derfor en god investering. Programmet gjennomføres over fire emnekurs, med temaene åndelig fordypning, kirkens oppdrag, menighetsledelse og samfunnsforståelse. Deltagerne møtes en gang i halvåret til fagdager eller studieturer, bestående av undervisning, egenarbeid, gruppesamtaler og mye sosialt som skaper et godt miljø. Menighetsrådgiver Kjell Birkeland og leder nasjonal avdeling, Torben M. Joswig, er faglig ansvarlige og står for undervisningen sammen med flere dyktige ledere og pastorer. Deltagere må ha minst 50 prosent stilling i en misjonskirke og ha en relevant bachelor eller være over 23 år. Basecamp har kapasitet til 12 deltakere. Om det blir flere søkere enn dette, vektlegges en spredning i kjønn og geografi i godkjenningen av deltagerne. Det er menigheten som søker på vegne av sine ansatte.

Er du er relativt ny i tjenesten i vår sammenheng, eller føler deg fersk og lurer på veien videre, så er Basecamp skreddersydd for deg.

mknu.no/basecamp

UNG-spalte

Hold kirkene åpne! Siden 12. mars har vi alle vært med på en felles dugnad, for å bekjempe og holde nede et virus. Denne dugnaden kommer med en smertefull bakside. Felles for nær alle lokale arbeidere og frivillige jeg snakker med, er at de begynner å bli rimelig lei av smitteverntiltak. Det koster mye krefter å arrangere noe, som ikke blir like bra som før Covid-19.

24

det er snakk om alvorlig psykisk lidelse og fare for selvmord. Det altså bare få måneder etter lockdown 12. mars.

Følelsen kan være demotiverende og vanskelig. I denne situasjonen har jeg et viktig budskap å få ut: Vær med på dugnaden med å holde kirkene åpne! Vi vet at menighetene gjør et ufattelig viktig arbeid, men i denne tida blir dette forsterket mange hakk.

Jeg snakket med en ungdomsarbeider som etter lockdown opplevde at ungdommer i ungdomsarbeidet hadde begynt å banne igjen. Nå er ikke det verdens undergang, men det er et tegn på en glidning bort fra Jesus. Uten trygge ledere som ukentlig pekte på Jesus og viste omsorg, så gled ungdommen bort fra Jesus. Foreldre er veldig viktige i disippelgjøringen, men langt fra alle ungdommer i misjonskirkene våre kommer fra kristne hjem. De trenger et annet åndelig hjem.

Like etter sommeren hørte jeg statistikk fra Kirkens SOS i Norge og en lignende tjeneste i Sverige. Begge steder var det en nær dobling av de vanskeligste samtalene i sommer, sammenlignet med året før. Samtaler der

Vurderinger rundt smittevern og alle tiltak som må til, er krevende. På toppen av det hele ligger en stadig trussel om at et lite hopp i lokal smitte, kan gjøre at et arrangement som en dag ser bra ut, ikke får godkjenning dagen

# 03/2020

etterpå. Mange av oss har lagt ned dager med arbeid som endte i en avlysning. Det koster. De av oss som jobber med barn og unge, står i førstelinjen. Gi dem en klapp på skulderen (billedlig talt) så ofte du kan. Ta på den gule vesten og spør om du kan hjelpe. La oss brette opp ermene for en utrolig viktig dugnad: Holde kirkene åpne. Det går på tro og helse løs å stenge. Vi skal ta den andre dugnaden på stort alvor, men så langt det er forsvarlig bør vi strekke oss langt for å holde åpent. Jeg heier på dere! Svein Aksel G. Nakkestad, daglig leder i Misjonskirken UNG

Ønsker mer ungdomsarbeid Går du i en menighet som ikke har arbeid for ungdommer? Da har Misjonskirken UNG et spennende tilbud på gang! – Vi har mange ressurser vi ønsker å dele med dere. I tillegg ønsker vi å følge dere opp i oppstarten, forteller Markus Kvavik som er ungdomskonsulent i UNG. UNG lanserer nå en pakke for dem som vil starte opp et lokalt ungdomsarbeid. Den er fylt med blant annet taleressurser, tolv ferdiginnspilte taler, smågruppeopplegg og reklame for sosiale medier. I tillegg står det klart et nettverk av folk som vil hjelpe

interesserte menigheter å komme i gang. – Jeg gleder meg veldig til å se videoandaktene brukt i nye ungdomsarbeid og på nett, sier Svein Aksel Nakkestad, daglig leder i UNG. Han håper flere menigheter ser mulighetene for å sette i gang nybrotsarbeid. – Du trenger ikke ha mange ungdommer i din menighet for å starte opp, men en gruppe mennesker som sier: Dette ønsker vi å få til i vår menighet, forklarer Markus og utfordrer interesserte i å kontakte ham direkte eller UNG sentralt. I tillegg til oppstartspakken minner UNG om at det er mulig å få oppstartstøtte til nyetablerte UNG-grupper.

I 2020 er oppstartstøtten på 10 000 kroner. Denne bevilgningen skjer med midler fra Frifond. Av Trond Filberg

# 03/2020

25

UNG

Hva skaper vekst i UNG-gruppene? Tidligere har Misjonsbladet beskrevet en nedgang i medlemstallene i Misjonskirken UNG. Nå har man sett nærmere på utviklingen, og funnene er interessante. Det er medlemstallene for 2010 til 2019 i lokale UNG-grupper som er analysert. Funnene indikerer at menighetenes stillingsstørrelse for de som jobber med barne- og familiearbeid, samt fokus på planmessighet i disippelgjøring av barn og unge, er de to viktigste driverne for vekst.I gjennomgangen har UNG sett nærmere på ti menigheter med stor fremgang og elleve menigheter i stor tilbakegang. – Vi skal være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner av dette materialet, siden det er få menigheter som sammenlignes. Likevel kan trendene som kommer til syne her, være et interessant utgangspunkt for samtale, mener Svein Aksel Nakkestad, daglig leder i Misjonskirken UNG. – De menighetene som har størst framgang i UNG-gruppene, har noen fellestrekk som vi i liten grad ser hos menighetene med stor tilbakegang.

26

# 03/2020

Ansettelse har stor betydning – Det første fellestrekket jeg vil dra frem, er størrelsen på stillingen «barne- og familiearbeider» i en menighet. Åtte av ti av menigheter med stor vekst i UNG-gruppene, har hatt en middels til stor stilling i perioden. Også de to siste menighetene med vekst har hatt en person ansatt for barne- og familiearbeidet, da i en liten stilling, forklarer Svein Aksel. Sammenlignet med menighetene med tilbakegang, er det bare fire av elleve menigheter som i perioden har hatt en middels eller stor stilling. De øvrig sju har hatt liten eller ingen stilling. – Dette kan tyde på at størrelsen på en stilling for barne- og familiearbeidet er viktig for medlemsvekst av barn og ungdom i menighetene, mener han. Endring ved ansettelse Størrelsen på ungdomsarbeiderstillingene, gir imidlertid ikke så stor forskjell mellom de menighetene som har opplevd vekst og de som har opplevd tilbakegang av antall ungdom. Siden det er såpass lik størrelse på stillingene for ungdom, er det vanskelig å se en effekt kun ut fra dette. – Løfter vi blikket utenfor selve undersøkelsen, er det likevel enkelt å finne eksempler på menigheter der en ungdomsarbeider har vært svært viktig for vekst, sier UNG-lederen.

– I to av de ti menighetene med grupper i vekst, ser vi at veksten kom etter at det ble foretatt to nøkkelansettelser, der de ansatte hadde klare vyer for barneog ungdomsarbeidet. Tilsvarende sammenheng så vi i motsatt ende av skalaen: I den ene av menighetene der nedgangen var stor, så vi at nedgangen kunne spores til tidspunktet etter at en ansatt sluttet. Planmessighet gir vekst Den andre enkeltfaktoren som ser ut til å bety mye for vekst, er graden av fokus på Levende tro. – Sagt på en annen måte: I hvilken grad det er en planmessighet og strategi over disippelgjøringen, og i hvilken grad man er påkoblet Levende tro-ressursene fra UNG. Menighetene med stor tilbakegang har, med unntak av én menighet, lite eller ingen fokus på Levende tro. I menighetene med stor vekst derimot, har seks menigheter sterkt fokus på dette, mens tre av menighetene har middels fokus på Levende tro. Forskjellen er med andre ord markant. Svein Aksel stiller et naturlig oppfølgingsspørsmål: Hva kom først, ansettelsen av en barne- og familiearbeider og fokus på planmessighet i disippelgjøring, eller kom veksten først? – Når det gjelder ansettelse, så virker det som dette kom før veksten. Med plan for disippelgjøringen er det ikke like enkelt å se akkurat når det fikk fotfeste, men det er tydelig at det er viktig. Det er samtidig

Menighetene med stor tilbakegang har, med unntak av én, lite eller ingen fokus på Levende tro svært tydelig at Levende tro er viktig i menighetene der UNG-gruppene er i vekst, forklarer Svein Aksel. En gullåre? Et siste spørsmål i denne omgangen er: Vil enhver menighet som ansetter noen i en stor stilling, og som setter trøkk på planmessighet i disippelgjøringen, oppleve vekst i UNG-gruppene? – Det er ikke noen automatikk i at ansettelser og planer gir vekst. Det er Gud som gir vekst! Men kan det være at analysen viser frem noen gode redskaper for å så og vanne? Det kan se ut til at vi har hakket oss ned til en mulig gullåre, en gullåre som bør vurderes nøye av hver menighet, mener Svein Aksel Nakkestad. Tekst: Trond Filberg

Foto: Naomi Curwen

Velfortjent UNG-prisvinner Anne Mari Lende fra Bryne misjonskirke, er mottakeren av årets UNG-pris. Hun har vært en trofast og engasjert medarbeider i Bryne misjonskirkes barne- og ungdomsarbeid i over 40 år. Her er et utdrag fra Thomas Aas Pedersens nominasjonstekst om den ferske prisvinneren: «Ann Mari Lende har stått i barne og ungdomsarbeid siden hun selv var tenåring. I dag er hun over 60. Ann Mari har gjort alt, og da mener vi alt.

Barnekor, søndagsskole, tweens arbeid, ungdomsarbeid osv… Hun har et sterkt fokus på disippeltrening, og er enormt flink til å følge opp enkeltpersoner. Hun ser den enkelte. Hun oppmuntrer, er raus og initiativrik (...) Ann Mari er åttebarnsmor, hun gir av seg selv, tjener, oppmuntrer og ser! Som menighet er vi enormt takknemlige for den tjeneste som hun har stått i, og står i.» Gratulerer til Ann Mari med velfortjent pris!

# 03/2020

27

UNG

Hør gode råd for troen

Nyansatt UNG-medarbeider, Marcus Thomas Vindenes. Foto: Joakim Birkeland

UNG satser regionalt Marcus T. Vindenes fra Vestland. Nyansatt er nyansatt medarbeider i UNGs nye satsing på regionale samlinger for lokale UNG-ledere. Menighetene i nord og i vest er først ut i satsingen. – Det er behov for å gi ungdommer mer dybde i undervisningen om kristen tro og Bibelens ord. Derfor blir regionale disippeltrening et viktig tilbud, forteller Marcus, som er menighetsarbeider i Askøy misjonskirke. Han har også vært medlem i landsstyret i UNG. Nå skulle han egentlig vært utsendt som ettåring i Colombia, men på grunn av korona-pandemien ble det umulig. Svein Aksel Nakkestad så da muligheten for å engasjere Marcus i satsingen, og 1. september startet han i en 30 prosent stilling i UNG. Han ser frem til arbeidet, og har tro på invistere i ungdom gjennom nær undervisning og oppfølging.

–Når vi snakker om det å gi troen videre til neste generasjon, kan man kjenne på at man ikke har klart det. «Mine barn har valgt noe annet. Hva skal jeg gjøre da?» Dette er spørsmål som Linda A. Johansen tar opp i en av episodene i den nye podcasten som er publisert som ressurs for Levende tro. Episoden heter «Det er aldri for sent!». Linda gir oppmuntrende ord og peker på muligheter også i slike situasjoner. Hele elleve episoder er spilt inn i studioet til Gary Brun. Til sammen utgjør alle episodene 43 minutter. Podcasten er laget som et supplement for at flere

skal få en introduksjon og bedre kjennskap til Levede tro-tenkningen. I podcasten får lytteren gode råd for hvordan foreldre og menighet kan formidle evangeliet til barn i de ulike fasene fra baby til selvstendig voksen. Blant episodene er det emner om relasjoner, rytme og viktigheten av å formidle gode grunner til å tro. Podcasten finner du på ressurssiden levendetro.no

Advent med Viggo

– Tanken er å etablere flere grupper på 8-10 ungdommer, og så samle dem en helg to ganger i semesteret for grundig undervisning. I tillegg blir det individuell opplæring og anbefaling av aktuell litteratur, forklarer Marcus. Han jobber nå med temaene for vårens samlinger. Det er planlagt tre ulike steder i vest og nord hvor de første satsingene på disippeltrening skal skje. Det andre tiltaket er regionale satsing på ledertrening. Lederskolen har i flere år vært et nasjonalt arrangement. Nå vil UNG prøve ut lokale arrangement for å øke ledertreningen totalt. Den første regionale lederskolen vil skje i Vestland i april 2021.

28

# 03/2020

Hver søndag i advent inviterer Viggo Klausen til en samling i hjemmet. Viggo tenner adventslys, deler en bibeltekst og viser en liten film. I etterkant har Viggo noen spørsmål som dere kan samtale om i hjemmet. Alle sendingene ligger på UNGs YouTube-kanal. Søk på «Advent med Viggo».

MSK spalte

Guds forutsigbare kjærlighet Nyvalgt speiderstyre Et redusert Korpsting i Misjonskirken Speiderkorps (MSK) ble gjennomført på Kombi-kurs på Hovden i september. Det var opprinnelig innkalt til korpsting i mars som skulle vært holdt i Mjøndalen Nå var sakslisten redusert til kun konstituering og valg. Korpstinget vedtok dessuten at alle øvrige saker ble utsatt til et nytt ordinært korpsting i mars 2021.

Er det noe dette året har minnet oss på, så er det at livet er uforutsigbart. Vi nærmer oss slutten på et år som har vært annerledes på så mange måter. Mye av det vi hadde planlagt å gjøre har blitt avlyst, og samtidig har vi kanskje gjort ting vi aldri hadde sett for oss å bruke tid på. Er det noe dette året har lært oss, eller kanskje minnet oss på, er det at livet er uforutsigbart. Uansett hvor god sikt man tenker at man har, vet man aldri hva som kommer rundt neste sving. I desember pleier jeg ofte å tenke tilbake på året som har vært: Hva har vært bra, hva har vært utfordrende og hva har jeg lært som jeg kan ta med meg videre. Samtidig tenker jeg gjerne på hva jeg gleder meg til i året som kommer. Hvilke milepæler kommer og hvilke mål har jeg lyst til å oppnå? Når så neste år har gått og vi igjen er i desember, viser det seg igjen og igjen at det jeg tenkte om året som lå foran, sjelden har samsvart med året som ligger bak.

Vi har ulike tradisjoner rundt advent og jul, men det vi gjerne samles rundt er markeringen av at Gud ble menneske og tok bolig iblant oss. Gud valgte å sende sin Sønn til oss. Dette er noe vi kan feire og markere, helt uavhengig av hvordan året som har vært ser ut eller hvilke forventninger vi har til året som kommer. «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid!» (Hebr. 13,8). Barnet som ble født i en stall, er den samme Jesus som døde og stod opp igjen for å åpne veien mellom Gud og mennesker. Hans kjærlighet er forutsigbar og tåler alt. Den påvirkes verken av det som har vært eller av det som kommer.

Nyvalgt korpsleder for MSK er Helene Bjørsvik fra Arna. Hun har vært visekorpsleder i siste periode. Nå bor hun i Oslo og studerer administrasjon og ledelse. I tillegg ble disse valgt som faste medlemmer i Korpsstyret: Sunniva Indrøy Risanger (Haugesund), Thea Jåvold (Grimstad), Bente Oterholt (Gjerpen), Are Christensen (Mjøndalen), Daniel Skogaker (Trondheim) og Mads Seim (Arna). Varamedlemmer ble Karoline Næs (Mjøndalen) og Christoffer Andre Eskedal Flåten. Bente Oterholt og Daniel Skogaker ble valgt til å representere MSK på Speidertinget til Norges speiderforbund. Det skal gjennomføres 13.-15. november på Thon Hotel Vettre, både fysisk og digitalt.

Helene Bjørsvik er ny korpsleder i MSK.

Helene M. Gundersen Vikarierende speiderkonsulent

# 03/2020

29

Evangeliets muligheter Jeg sender dere, sa Jesus til disiplene. Vi har fĂĽtt stafettpinnen med de gode nyhetene om frelse og evig liv. Men hvem skal vi sende, til nabolaget eller til et helt annet sted pĂĽ jorden?

30

# 03/2019

V

i skal sende flere arbeidere til tjeneste i Guds rike! Det bestemte Misjonskirken Norge på generalforsamlingen i november. Veldig gledelig, framoverlent og utfordrende! Nå blir det spennende å følge med på hvem og hva og hvor. Og på hvordan fokusområdene «tro, sende og plante» vil prege menighetene og storfellesskapet lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Nå er det jo Gud som er Senderen med stor S. Han som sendte sin egen sønn til verden, for at verden skulle bli frelst ved ham. Jesus fulgte deretter bra opp, da han sendte disiplene ut med ordene: Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere (Joh. 20,21). For at det ikke skulle være noen tvil om oppdraget gjentok Jesus budskapet flere ganger og på flere måter. Misjonsbefalingen i Matteus evangelium er kjent, og helt på tampen, i Jerusalem like før han blir tatt opp til himmelen, sier han en siste gang: Dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende (Apg 1,8). Så husker vi hvordan disiplene ble fylt av Den hellige ånd og frimodig vitnet om evangeliet om Jesus Kristus. Siden den gang har slekt fulgt slekters gang, og vitnesbyrdet har nådd helt til vårt hjørne av verden. Nå har vi overtatt stafettpinnen. Vi vil hjelpe mennesker til tro på Jesus, sende ut arbeidere til Guds rike og plante nye menigheter. Jeg har selv hatt gleden av å være utsendt til Colombia. Jeg vil på det varmeste anbefale at vi i denne prosessen lar oss inspirere av våre trossøsken i andre deler av verden. For eksempel av hvordan misjonskirken Shalom i Medellín i Colombia hver uke sender flere frivillige medarbeidere til bydelen Granizal, høyt oppe i fjellsiden, med den beste utsikten over Aburrá-dalen. Innbyggerne i dette nest største flyktningeområdet i Colombia har uendelig mange behov. Her har Shalom plantet menighet og startet samfunnshus, og hjelper spesielt unge jenter og eldre kvinner med utfordringer livet bringer. Noen av de unge guttene uten trygge familier, får muligheten til å bo på menighetens barnehjem «Fredens hus» utenfor byen. Noen minutters spasertur unna kirkebygget, gjennom labyrinter av enkle hus og hytter, ligger enda et diakonalt prosjekt, startet av mødre i bydelen, og nå med god støtte fra Shalom.

Nå er det jo Gud som er Senderen med stor S. Her spiser nabolagets barn, bydelens nybakte tenåringsmødre får støtte og hjelp i sin nye rolle, og nå i det siste: Mødrene på senteret har bedt menighetens utsendte om bibelundervisning! En annen kilde til inspirasjon er de mange historiene i Bibelen hvor Jesus inviterer og sender helt vanlige mennesker. Et eksempel er gutten med nistepakken i Johannes evangelium kapittel 6. Tenk at Jesus kunne bruke guttens to fisker og fem brød for å mette 5000 mennesker! Gutten hadde ikke gjort noe annet enn å holde seg i nærheten av Jesus, og så la Han velsigne det lille han hadde med seg den dagen. Underet tok Jesus seg av. Disiplene delte ut maten. Gutten fikk oppleve at Jesus bruker den vi er og det vi har, for å velsigne dem rundt oss - der vi er. Nå skal altså vi sende flere arbeidere til tjeneste i Guds rike! Nærme, eller langt bort? Til den ene eller de mange? Det blir spennende å være med! Her på tampen, en utfordring fra Paulus. Gud velsigne deg! Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt? Det står jo skrevet: Hvor vakre de er, føttene til dem som bringer godt budskap! (Rom 10,13-15)

Gordon Valen Høyskolelektor ved Ansgar Høyskole

Nasjonalt Nasjonal leder

Bygge solide menigheter over tid Ansatte i Misjonskirken Norge utfører mye usynlig virksomhet som ikke alltid er kjent for folk flest. Hvordan fungerer prosessverktøyene og hva har skjedd de siste årene? Nasjonal avdeling har sammen med andre ansatte og ressurspersoner, utviklet og igangsatt flere viktige og omfattende prosessverktøy for å tilrettelegge for sunnhet og vekst. I spissen for dette er Torben M. Joswig, som leder avdelingen. Handlingsplanene de arbeider etter er målrettede, og vi har begynt å se gledelige resultater av dette i form av nye livskraftige menigheter, medlemsvekst og flere engasjerte frivillige. Resultatene av dette kommer gjerne ikke over natten, men er langsiktige og solide byggeklosser som skaper vekst over tid. Det legges vekt på tilsyn, veiledning og utvikling for menighetene. Oppfølging av menighetsplantere De tre menighetsrådgiverne som har om lag tretti menigheter hver seg til å følge opp, har også konkrete satsinger som de leder. Stein Bjørkholt som er en av menighetsrådgiverne, har ansvar for å følge opp satsingen på menighetsplantingene. Han vikarierer for tiden i deltid som pastor i Ytre Randesund misjonskirke, og i denne perioden har Anne Hansli ansvar for å følge opp 32

# 03/2020

satsningen på menighetsplanting fram til august. Hun er også administrasjonskonsulent avdelingen. Anne og Stein jobber sammen med en arbeidsgruppe bestående av Aleksander Gundersen, Rebekka Dvergastein Dahle, Jens Kåre Lindal og Roy Elling Foss. For menighetsplanterne er det egne nettverksamlinger, med møteplasser både i Norge og utlandet. De har blant annet vært på studietur til England og deltatt konferansen «City to City» i Krakow. I tillegg er vi med i en tverrkirkelig, nasjonal arbeidsgruppe for menighetsplanting, det tverrkirkelige læringsnettverket Sendt. Misjonskirken Norge har dessuten rekruttert deltagere som har fulgt M4Ready-prosessen med tanke på fremtidige plantinger. Hva med etablerte menigheter? Vi ønsker er å se sunne og misjonale menigheter. Ett verktøy vi tilbyr er Menighetsskolen. Her hjelpes menighetene til målrettet arbeid, å sette menigheten i bedre stand til å være det den er kalt til å være, og gjøre det den er kalt til å gjøre. Misjonskirken Norges menighetsskole er for

Nasjonalt Nasjonal avdeling (fra venstre): Stein Bjørkholt, Anne Margrethe Mandt-Anfindsen, Torben M. Joswig, Anne Hansli og Kjell Birkeland.

misjonskirker med ulike typer utfordringer og ønsker. Felles for deltakermenighetene er at de vil ta et steg videre. Noen menigheter kjenner på behovet for revitalisering, andre på å bli mer utadvendt og relevante for lokalsamfunnet. Andre igjen ønsker hjelp til å identifisere styrker og utfordringer. De ser at det å bygge menighet er en prosess som må jobbes med og prioriteres. Menighetsrådgiver Kjell Birkeland har et spesielt ansvar for å følge opp dette. Den senere tid har han også involvert andre pastorer og unge ledere for å gjennomføre samlinger med menigheter. Som en lang reise Menighetsskolen har tre undervisningsmoduler og prosessarbeid i egen menighet. Hver modul er en helg eller flere sammenhengende dager. Ofte har flere menigheter som har meldt sin interesse, felles samlinger for undervisningen. Både ledelse, ansatte og medlemmer deltar, og hele prosessen tar to år. Så langt har over tjue misjonsmenigheter gjennomført alle tre modulene. Flere er i gang nå med de første modulene. Menighetsskolen beskrives som en reise, nettopp fordi det mellom modulene skal arbeides innad i menighetene med oppgaver og spørsmål. I starten av menighetsskolen, etter første modul, setter menigheten sammen et «vekstteam», som skal sørge for at menigheten jobber med ulike oppgaver mellom modulene. Mellom modul to og tre gjennomføres en dyptgående undersøkelse som tar pulsen på

menigheten. Menighetsrådgiver Kjell Birkeland analyserer undersøkelsen, og gir en tilbakemelding på hvor menigheten har sine styrker og svakheter. Fokus i modulene er på den første: Hjelpe menigheten til å få et realistisk bilde av sin egen virkelighet. Den neste handler om å forberede menigheten på forandring, og den siste modulen skal lede menigheten til å planlegge med mål om å bære frukt. Ressurser for å dele troslivet Menighetsrådgiver Anne Margrethe Mandt-Anfindsen har disippelliv som et ansvarsområde, ved siden av menighetene hun følger opp. En av satsingene den siste tiden er bokprosjektet «Under overflaten» med emnet «Emosjonelt sunn åndelighet». Det tar opp sammenhengen mellom vår åndelighet og menneskelighet. Foruten en ressursbok, er det utgitt en andaktsbok som heter «Puls» der man får daglig en bibeltekst, tekst for ettertanke, spørsmål å grunne på og bønn. Det arbeides med å utarbeide menighetskurs og opplæring for menighetslederne. I menighetsrådgivernes oppfølging av menighetene, samler de også «sine» pastorer for samtaler og fellesskap. I korona-tiden, har dette skjedd med digitale møter, og de leser en bok sammen som de så samtaler ut ifra og ellers deler ting fra tjenesten Utruste flere ledere Gode menighetsledere trenger både kompetanse og støtte for å lede menighetene på en sunn og god

De ansatte i nasjonal avdeling, bruker mye tid på oppfølging pastorer og ledere i etablerte menigheter. Samtidig invisterer de tid i de som er nye i vår sammenheng, enten det er pastorer, ledere eller menighetsplantere. Til venstre: Torben og Kjell på Basecamp sin første samling, et yrkesveiledningsprogram for de som er nye i tjenesten. Foto: Naomi Curwen. Til høyre: Nettverkssamling for menighetsplantere i Oslo-området, samlet i 2020 for å dele erfaringer og inspirasjon. Foto: Anne Hansli

# 03/2020

33

Nasjonalt

måte. Dette er kanskje viktigere enn noen gang. Kravene, forventninger og tiden vi lever i er langt mer sammensatt og kompliserte enn tidligere. Et viktig sted der menighetsledere blir utrustet er Vekstakademiet. Her samarbeides det med Ansgarskolen i undervisningen, og sist gang dette ble gjennomført var det nettopp på Ansgarskolen dette skjedde. Vekstakademiet har mål om å være en møteplass for motiverte menighetsledere og lederskap, og fungere som katalysator for pionerskap og skaperkraft i menighetsarbeidet. Utruste unge i tjenesten En nyere satsing på ledere kalles «Basecamp». Det er et yrkesveiledningsprogram for unge eller nyansatte pastorer og medarbeidere som er nye i menighetstjenesten. Målet er å skape et miljø for refleksjon og personlig utvikling, slik at nyansatte kan få en god start i tjenesten. Programmet gjennomføres over fire emnekurs, med temaene åndelig fordypning, kirkens oppdrag, menighetsledelse og samfunnsforståelse. Deltagerne møtes en gang i halvåret til fagdager eller studieturer, bestående av undervisning, egenarbeid, gruppesamtaler og mye sosialt som skaper et godt miljø. Menighetsrådgiver Kjell Birkeland og nasjonal leder Torben M. Joswig, er de faglige ansvarlige. De står for undervisningen sammen med flere dyktige ledere og pastorer. Et kull med Basecamp er gjennomført, og i januar er det søknadsfristen for nytt kull som forhåpentligvis starter før sommeren neste år.

Menighetsrådgiver Anne Margrethe Mandt-Anfindsen har jobbet for å gi ut to bøker om emosjonell sunn åndelighet, som en ressurs for disippelliv og trosliv. Foto: Rachel Olsen

Styrke frivillige ledere Høsten 2019 startet Misjonskirken Norge et nytt pilotprogram med fokus på å ivareta styreledere i våre menigheter. Det er allerede gjennomført flere styreledernettverksamlinger. Da møtes styreledere i menighetene en helg og utvekslet kunnskap og erfaringer. I koronatiden har vi hatt samling på Zoom. Dette har fått svært gode tilbakemeldinger, og er et nettverk som skal følges opp videre. Styrelederne har etterlyst muligheten til å møte mennesker som står i samme tjeneste og vi ønsker derfor å gjennomføre slike samlinger regelmessig i fremtiden. For øvrig arrangerer Misjonskirken Norge hvert år kompetansekurs for registrerte menighetsforstandere. Tekst: Trond Filberg

34

Menighetsskolen er et viktig tilbud til menigheter som kjenner et behov for revitalising eller på andre måter ønsker å videreutvikles som menigheten. Foto: Kjell Birkeland

# 03/2020

Leve i lyset For noen år siden satt jeg på en benk i Torshovparken og leste C.S. Lewis. Plutselig gikk det opp for meg at vi egentlig forholder oss like mye til åndelige lover som naturlover. Det siste året har ordet lys fått større plass i mitt liv. Akkurat som vi ikke kan leve uten lyset fra solen, så trenger vi Guds lys for å kunne leve. «Gud er lys, i ham finnes det ikke mørke», står det i 1.Joh 1,5. Gud skapte faktisk lyset før både måne og sol. Bibelen avsluttes med Johannes Åpenbarings vers (21,23) om at det vil komme en tid der vi ikke lenger trenger lys fra sol og måne, fordi Guds herlighet skal skinne midt iblant oss. I møte med høstens pandemi har jeg konsentrert meg om teksten fra Efeserbrevet 5, 14-17, som har overskriften Lysets barn: «Kristus skal lyse for deg. Pass derfor nøye på hvordan dere lever, ikke som ukloke, men som kloke mennesker, så dere bruker den dyrebare tiden godt, for dagene er onde. Vær ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje.»

I arbeidet med teksten har jeg merket meg særlig tre utrykk: Kloke mennesker Om du er som meg, så har du den siste tiden opplevd å være rådvill. Økende smittetall og stadige endringer oppleves utfordrende. Vanskelige tider krever mye klokskap av den enkelte. Kloke mennesker gir gode råd. Dyrebar tid En konsekvens av stadige endringer, er at man ikke orker å forholde seg til virkeligheten. Det er lett å gi opp. Paulus forteller oss at tiden er dyrebar, selv når det er krevende. La oss derfor streve etter å ta vare på den - være til stede, bidra til å skape noe godt. Ja, la dette bli vår rettesnor inn i en annerledes julehøytid.

naboens blinkende juletre og forventning som tennes i barneøyne. Alle disse lysene minner meg om julens egentlige budskap: Gud tok bolig midt iblant oss mennesker. «Jeg er verdens lys», sa Jesus (Joh 8.12). «Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det» (Joh 1.3-5). Kanskje blir denne julen uten julegudstjenester og fellesskap i kirkene. Men husk - Gud er midt iblant oss likevel! God jul! Torben Martin Joswig Leder av Nasjonal avdeling

Herrens vilje 2020 vil for mange bli husket som et mørkt år preget av smittevern, usikkerhet og ensomhet. Da er det godt å vite at man følger Guds vilje når man tenner lys i mørket. For meg er julen «lys». Julestjerne, adventsstake, peisflamme,

# 03/2020

35

Nasjonalt

Vil bli lokalmenighet for Fornebu Anne Hansli og Mirjam Artmark Aanensen leder planteprosjektet på Fornebu.

- Det har ikke vært viktig at alt skal være drevet av en menighet, men at vi skal være med å sette et preg på lokalsamfunnet, sier Anne Hansli, som leder planteprosjektet på Fornebu. Området som for mange er mest kjent for den gamle hovedflyplassen i Norge, er de siste årene forvandlet til et attraktivt boligområde. Stedet er særlig preget av å huse mange unge familier i etableringsfasen. Nærheten til sjøen, flotte parker og friluftsområder, kombinert med kjøpesenter og flust med spisesteder, gjør at området fremstår attraktivt for dem som setter pris på en urban livsstil utenfor bykjernen. Det eneste stedet mangler, er en lokalmenighet for familiene. Fant hverandre på Facebook – Fornebulandet menighet på Snarøya har noen aktiviteter for barn og unge, men ellers er det ikke

36

# 03/2020

noe slikt menighetsarbeid her, som vi har kunnet finne, forteller Anne Hansli. Hun har bodd på Fornebu i over to år. I tillegg til å jobbe med planteprosjektet her, er hun ansatt som administrasjonskonsulent og vikarerende menighetsrådgiver i Misjonskirken Norge. Anne er glad for at hun nå har fått med seg Mirjam Artmark Aanensen, som hun deler en 20 prosent stilling med i prosjektet. Mirjam bor på Lysaker, som ligger i kort avstand til Fornebu. Hun kom i kontakt med Anne via en Facebook-annonse for et par år siden. Da hadde hun og familien nylig flyttet fra Bjerke på nordøstsiden av Oslo, til tettstedet Lysaker i Bærum. De var på utkikk etter en menighet hvor de kunne gå som familie, med tilbud til barna, uten å lykkes. – Jeg så i annonsen at Anne søkte etter noen som ville være med å starte menighet. Siden vi ikke fant en lokal familiemenighet å engasjere oss i, så tenkte vi at vi like gjerne kunne være med å starte noe, forklarer Mirjam. Planlegger for nyoppstart Planteprosjektet var godt i gang med engasjement i strikkeklubb, skolefritidsordning (SFO) og bibelgruppe før Covid-19 og sørget for å sette store deler av Norge på pause. Da det var mindre

smittetrykk etter sommeren, startet de opp med friskt mot og kunne begynne å planlegge for familiesamlinger igjen. De har hatt to slike samlinger tidligere, hvor de har vært totalt rundt 30 personer på frivillighetssentralen Fornebupiloten. Anne forteller at hun får spørsmål om når søndagsskole starter opp igjen, og at det er flere som har gitt signaler om at de vil bli med når ting er mer oppe og går. – Det er ikke så lett å bygge relasjoner når vi ikke kan invitere folk hjem som vanlig. Vi fortsetter med bibelfellesskap, mens både SFO, strikkeklubb og familiesamlinger må vente. Vi må bare tenke kreativt rundt hvordan vi skal jobbe fremover, forteller de engasjerte prosjektlederne. Baptiststøtte Menighetsplantinger som vil bli nasjonale prosjekter i Misjonskirken Norge, må ha en modermenighet, som bistår med administrativ og åndelig støtte, og menigheter som støtter økonomisk. Anne har vært i kontakt med flere misjonskirker i de nærliggende fylkene om å bli modermenighet, men ingen hun var i kontakt med hadde mulighet til å ta den rollen. Da kom den nyplantede baptistkirken Home Church på banen, og tok ansvaret. – Det fungerer veldig bra. Vi har jevnlige samtaler med Bente Sandtorp (pastor i Home), og de er gira

på å sende mennesker for å hjelpe til, slik at vi kan ha Menighetsrådgiverne fokus på å komme i kontakt med folk, forteller Anne. Home Church holder til på Grønland i Oslo, og var en del av plantenettverket i Misjonskirken Norge frem til de ble stiftet som menighet for et par år siden. Dermed er de godt kjent med Misjonskirken Norge og plantearbeidet. Anne er også takknemlig for den økonomiske støtten de får fra blant annet Bjølsen misjonskirke og Bærum misjonskirke. Også planteprosjektet Oslo misjonskirke Groruddalen har vært med å støtte Fornebu-plantingen med økonomi. Anne håper at mange menigheter stiller seg bak de nylig vedtatte fokusområdene: Tro – Sende – Plante . – Vi trenger mer sendelseskraft. I årene fremover vil vi se flere menigheter og enkeltpersoner som vinner nye mennesker for Jesus og planter misjonale menigheter i ulike deler av landet. Norge trenger at vi mobiliserer, oppforder Anne. Av Rachel Elisabeth Olsen

Bor du i nærheten av Fornebu og er på utkikk etter et menighetsfellesskap? Anne og Mirjam vil veldig gjerne komme i kontakt med deg, enten du bare vil dele noen idéer, bli med i et bibelfellesskap eller være med å bidra på en eller annen måte. Send da gjerne en e-post til anne.hansli@mknu.no.

Arbeidshverdagen som menighetsplanter er en del annerledes når man ikke kan samles i hjemmene som før. Her deltar Anne på et Sendt Norges læringsnettverk for menighetsplanting via Zoom, med mellom 70 og 80 deltagere fra 12 kirkesamfunn og organisasjoner. Temaet var mobilisering til menighetsplanting. Foto: Anne Hansli

# 03/2020

37

Ansgarskolen

Ønsker flere fra misjonskirkene Ansgar høyskole har økt oppslutning, mens Ansgar bibelskole har en merkbar tilbakegang i elevtallet dette året. Thomas Vårlid håper at misjonskirkene vil bidra til å rekruttere flere til skolen. Elever fra misjonskirkene utgjør om lag bare 20-30 prosent av elevtallet ved bibelskolen årlig. Flest ungdommer kommer fra Pinsebevegelsen. – Det finnes ingen steder der ungdom får så solid og inspirerende bibelundervisning, sammen med et unikt fellesskap og stipend fra Lånekassen. Reiser og opplevelser kan du fint klare på fritiden, men den bibelundervisningen de får her er solid og inspirerende undervisning som flere ungdommer burde oppleve, sier Thomas Vårlid, som er kommunikasjons- og rekrutteringsleder ved Ansgarskolen.

38

# 03/2020

Nedgang ved bibelskolen Det er en spesiell situasjon i år med koronapandemien. Dette påvirker også rekrutteringen av elever og studenter til Ansgarskolen. Alle konferanser og utdanningsmesser for vinter og vår er avlyst. Det har vært viktige steder for å markedsføre og rekruttere ungdom til bibelskolen. – Vi jobber nå betydelig mye mer med innhold og tilstedeværelse på de digitale flatene som finnes. Det blir også digitale utdanningsmesser i 2020 som vi vil delta på. Så håper vi jo at alle elever som er her nå, vil anbefale bibelskolen til sine venner, sier Thomas. Ansgar bibelskole hadde en merkbar nedgang i elevtallet dette skoleåret, sammenlignet med de to foregående årene. Thomas

Bilde til venstre: Ansgar bibelskole har en solid og inspirerende undervisning som flere ungdommer fra misjonskirkene burde benytte. Foto: Ansgarskolen

I 2018/19 var det 70 elever og i 2019/20 var det 84 elever. Dette skoleåret er det 64 elever. Dette påvirker også størrelsen på det offentlige tilskuddet. Langsiktig investering for misjonskirkene Thomas skulle gjerne ha besøkt og fulgt tettere opp misjonskirkene. – For om lag sju år siden besøkte jeg styreleder og stab i Skien misjonskirke. Den gang var det ingen elever fra den menigheten på Ansgarskolen. De oppdaget at hos dem var det vanlig at ungdommene gikk til en annen skole. Ledelsen bestemte seg for å endre på dette og sendte elever til Ansgarskolen. De siste fem årene har det vært et tosifret antall elever fra Skien. Det har samtidig resultert i at mange kom tilbake til Skien som frivillige eller lønnede medarbeidere i menigheten, sier Thomas. Han tenker at når menighetene jobber med et tydelig eierskap til Ansgarskolen, vil det kunne bety en stor forskjell for dem selv. Rekordmange til høyskolen Våren 2020 hadde høyskolen 329 studenter, mens det denne høsten var registrert hele 362 studenter. Dette er de høyeste studenttall som er notert for høyskolen noen gang. I de strategiske målene for Ansgar høyskole heter det at man fram mot 2025 blant annet vil styrke profileringen av skolen som pastor-, menighetsarbeider- og misjonærutdanning for Misjonskirken Norges virksomhet. Høyskolen ønsker dessuten at ungdommer i misjonskirkene skal kjenne bedre til høyskolens studietilbud og starte studier. Det er en stor glede at skolen i løpet av året sluttfører utbyggingen som gir bedre plass til både flere studenter og ansatte.

Fornyer identiteten Etter en omfattende prosess i 2019 la rektor Ingunn F. Breistein fram et nytt strategidokument for eiermøtet lørdag 7. november. Et større strategiarbeid har foregått ved Ansgarskolen i 2019. Det har vært jobbet bredt med hele staben ved skolen, med kvalitative intervjuer med alle ansatte, samt flere halvdags- og heldagsseminarer. Høsten 2019 jobbet et strategiutvalg videre med strategi, innhold og mål. Strategidokument 2020 ble deretter godkjent av skolestyret 12. mars. Eiermøtet som er konstituert som generalforsamlingen i Misjonskirken Norge, ga sin enstemmige tilslutning til den nye strategiplanen. Den nye visjonen er «Skolen som former, forener og forandrer». Strategidokumentet slår dessuten fast at Ansgarskolens verdigrunnlag er Bibelens lære om den treenige Gud, det kristne menneskesynet og kirkens evangeliserings- og forvalteroppdrag. Skolen formulerer sitt overordnede mål slik: «Ansgarskolens formål er på et kristent verdigrunnlag å utdanne kunnskapsrike, relasjonsorienterte og engasjerte mennesker til arbeid og tjeneste i kirke, kultur og samfunn». Videre heter det blant annet at Ansgarskolen vil være en kunnskapsinstitusjon og et læringsmiljø som leverer undervisning, forskning og formidling av høy faglig og pedagogisk kvalitet. Kunnskapen skal også være livsnær. På eiermøtet ble Svein-Tore Råmunddal gjenvalgt som styreleder. Øvrige styremedlemmer som eiermøtet valgte, ble Christiane Marie Ødegård, Tina Sødal, Olav Vikse og Carl Magnus Nystad. Varamedlemmer ble Siv-Kathrine Stark og Hans Hodne.

Av Trond Filberg Av Trond Filberg

# 03/2020

39

Vedtok fokus etter Vekst 2020

Marion Bojanowski og Trond Filberg var trygge og effektive ledere for den digitale generalforsamlingen, tross en helt ny plattform for både arrangør og deltakere.

Via Zoom og digital stemmegivning, kunne Misjonskirken Norge denne helgen endelig gjennomføre Generalforsamlingen 2020. Et av de store spørsmålene som skulle tas opp var: Hvor går veien videre etter Vekst 2020? Lørdag 7. november kunne generalsekretær Øyvind Haraldseid åpne den digitale generalforsamlingen, med rundt 140 delegater og observatører samlet over Zoom. Ny situasjon Sendingen ble kringkastet via Oslo misjonskirke Betlehem, som har lagt til rette for direktesendinger i sin møtesal. – Vi har foran oss en veldig spennende dag. For første gang i Misjonskirken Norges historie avvikles generalforsamlingen digitalt. Jeg vil oppmuntre alle til å ta ordet i løpet av forhandlingene på tross av det digitale formatet, oppmuntret Haraldseid.

Forhandlinger og valg ble gjort via stemmestystemet GoPlenum. Bente E. Nome Næser ble gjenvalgt som leder av hovedstyret, mens Dag Andersen (Mjøndalen), Kristian Råmunddal (Ytre Randesund) og Lars Andreas Livden (Randesund) ble valgt inn, med Liv Svanhild Grøneng (Arna og Espeland) og Ingebjørg Stenhaug (Kristiansund) som varamedlemmer. Hovedstyret består for øvrig av Rita Nottveit (Oslo), Mangfred Vangstad (Bodø) og Per Ivar Aase (Haugesund), samt representanter fra UNG, Ansgarskolen og PMF. Nytt fokus fra 2021 Øyvind Haraldseid var særlig spent på mottakelsen av forslaget til nytt, felles fokus fra 2021.

Perioden med Vekst 2020-satsingen går mot slutten, og i fjor møtte Misjonskirken Norges ledergruppe nærmere 60 menigheter om veien videre for kirkesamfunnet. – Det har blitt tydelig for oss at vår vei fremover må bygge på den positive bevegelsen vi har opplevd og sett over tid. Drømmene vi har hørt i alle samlingene som har vært holdt har handlet om at nye mennesker må bli frelst, vi må sende ut flere arbeidere – ute og hjemme, og vi må fortsette å plante menigheter, fortalte Øyvind Haraldseid i forkant av behandlingen av saken. Han kunne videre presentere Tro – Sende – Plante, som forslag til nytt fellesfokus for Misjonskirken Norges retning for årene som kommer. Tilbakemeldingene fra delegatene var udelt positive og sluttet seg til forslaget. Etter vedtaket kunne Haraldseid avsløre en egendesignet t-skjorte under pen-skjorten, med påskriften MKN = TSP (Tro Sende Plante). Utfordrer til handling – Frem til i dag er dette presentert som drømmer for fremtiden. Nå skal vi videre og vi som er samlet her utfordres til å gå fra å drømme til å gjøre. «Tro – Sende –Plante» representerer en sirkulær bevegelse: For at mennesker skal komme til tro må noen sendes ut for å forkynne. Der det forkynnes og mennesker kommer til tro oppstår nye fellesskap og menigheter. Menighetene våre utruster og sender ut nye mennesker som deler sin tro, så nye blir frelst og nye menigheter plantes, forklarte Haraldseid. Av Rachel E. Olsen

Ny styreleder i UNG Landsmøtet i Misjonskirken UNG ble også gjennomført digitalt, den 6. november. Rundt 40 delegater og observatører deltok via Zoom. Avtroppende styreleder André Tjersland åpnet møtet med en hilsen fra Landsstyret. Han takket for godt samarbeid med UNG-grupper, lokale medarbeidere og sentralstaben, særlig det siste halvåret som har vært preget av koronapandemien. – Jeg har lyst til å kreditere staben ekstra for jobben i denne perioden. De har møtt utfordringene med både pågangsmot og realisme, uttalte Tjersland. Han avsluttet med å dele en oppmuntring fra 2. Timoteus 1, 6: «Derfor vil jeg minne deg om dette: La Guds nådegave i deg flamme opp på nytt, den du fikk da jeg la hendene på deg! For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.» – Min bønn for tiden fremover er at vi skal bli fylt av visdom og kraft i den tiden vi står i, så vi kan fortsatt formidle budskapet om Jesus. Isak Voie var innstilt som ny leder av Landsstyret og ble enstemmig valgt av Landsmøtet. Med seg i styret får han Rebecca Hamnes Johansen, Johannes Øverland, Tidemann Borge, Stine Risanger, Benjamin Lindefjell, Martine Aanensen og varamedlem Hannah Livden.

Sendingen ble kringkastet via Oslo misjonskirke Betlehem (OmB), som har lagt til rette for direktesendinger i sin møtesal. Her gjør Erik Andreassen fra OmB og Alexander Olafsen de siste forberedelsene før UNGs Landsmøtet fredag 6. november.

Daniel Brændeland og Mats Sveindal Mooij loste Landsmøtet gjennom det digitale møtet. Foto: Trond Filberg # 03/2020

41

Tror på evangeliets fulle bredde og dybde Misjonær, misjonsleder og spesialrådgiver. Oppgavene har vært mange og antall reiser til jordens ender kan vanskelig telles. Nå slutter Viggo Koch som ansatt i Misjonskirken Norge. Historiene og latteren hans vil vi fortsatt få høre. Det har gått mange år siden Reidun og Viggo Koch stod på årskonferansen i Larvik i 1971. Da hadde de vært et år i Paris for å språkopplæring. Nå kan Viggo se tilbake på femti år i misjonens tjeneste, enten i Republikken Kongo eller fra sitt brede misjonsengasjement i Norge. Årlige reiser til landene Det har blitt mange reisedøgn. Siden starten på 2000-tallet har Viggo, helt til i fjor, besøkt både Kongo og Kina hvert år. Fram til 2013 reiste han også til Colombia for å følge opp arbeidet. Han har gjerne hatt 10-14 dager hver gang han besøkte ett av landene. Da var det arbeidsmøter for å gjennomgå rapporter og planer i prosjektene. Med utdanning i

42

# 03/2020

realfagene, har han et skarpt øye til tallene i regnskap og budsjetter. – Jeg trappet litt ned i stillingsstørrelse da jeg nådde pensjonsalder i 2013, forklarer Viggo. Fra 1989 til 2004 var han misjonssekretær, som i dag kalles leder internasjonal avdeling. Viggo etterfulgte Bjørn Owesen og overlot pinnen videre til Eilif Tveit etter 15 års innsats. Da startet Viggo i stillingen som spesialrådgiver for bistand og misjon, som han avslutter 31. desember i år. Vennefest ved Kongo-floden – Ettersom årene har gått er det blitt mer og mer betydningsfullt for meg hva fellesskap betyr, sier Viggo, som paradoksalt har vært mer hjemme

det siste året enn noen gang på grunn av koronapandemien. Derfor er det spesielt godt å tenke på at Viggo, sammen med Reidun, i februar fikk en siste tur som ansatt i Misjonskirken Norge. Turen gikk til Kongo, stedet der deres misjonstjeneste startet. Da inviterte de venner til fest fra ulike perioder fram til i dag.Ved Kongo-flodens bredde var de samlet rundt et rikholdig bord, for å dele minner og takke for samarbeidet. – En av de første som kom til festen, hadde vi jobbet med den første perioden vi underviste ved evangelistbibelskolen i Nord-Kongo, forteller Viggo. – Den gangen var han evangelist, og syklet eller gikk mellom landsbyene. Senere ble han pastor, hadde ansvar for flere menigheter og plantet menigheter langs Kongo-floden. Nå var han blitt gammel og sønnen hans fulgte ham til festen. Så kom de en etter en, som studentene de hadde undervist på pastorseminaret på Mansimou. Nå er mange pensjonister. – Jeg tenkte: De har stridt den gode strid, fullendt løpet og bevart troen. Og det har jeg fått være en del av. Alle sammen er viktige og uunnværlige ledd i en lang kjede som har vært med på å bringe evangeliet

til Kongos folk. Alle gode venner. Noen stod fremdeles midt i striden. – Jeg har flere eksempler på at kirkeledere i våre søsterkirker utrykker betydningen av fellesskap - at vi kommer og at de blir sett. Det handler ikke først om økonomisk støtte, men om å ivareta relasjonene, understreker Viggo og holder fram perspektivet om Guds universelle menighet. Ansvar for diakonien Da han sluttet som misjonssekretær var det behov for økt kapasitet i oppfølgingen av bistandsarbeidet, og Viggo fikk ansvar for alle diakonale prosjekter. Viggo betrakter ikke diakoni og frelsesforkynnelse om Jesus som to avdelinger, men begge er evangeliet. – Som Guds menighet utretter vi noe større enn sosial virksomhet. Det er mange humanitære organisasjoner som gjør godt. Men i diakonien utfører vi Guds handlinger på det horisontale planet, og samtidig gir vi plass til Guds inngripen når Han måtte ønske det. Diakoni var også temaet da han i flere år på 80-tallet var ansatt som u-landssekretær i Frikirkerådet. Han besøkte blant annet de aller fleste

50 år i tjeneste for misjonen 1946 Født i Kristiansund 1968 Utdannet Cand.mag. fra UiO 1970 Reidun og Viggo reiser på språkopplæring i Frankrike 1971 De innsettes som misjonærer og drar til Republikken Kongo 1975 Viggo blir misjonskonsulent i Norge 1976 Ny utreise som misjonærer til Kongo. Starter Teologisk seminar i Brazzaville 1980 Misjonskonsulent i Norge 1982 Ny utreise som misjonær til Kongo: Misjonærbarnskolen Pointe Noire og ungdomssekretær Gamboma 1985 Hjem fra misjonærtjenesten og blir U-landssekretær i Frikirkerådet 1989 Blir misjonssekretær i Misjonsforbundet 2004 Blir spesialrådgiver for bistand og misjon 2013 Viggo passerer «pensjonsalderen», men fortsetter i en mindre stillingsprosent Fra et besøk i 2003, hvor Viggo besøkte barnehagen «Min Lille flokk». Dette var forløperen til Esperanza-prosjektet som i dag støttes av mange av våre menigheter og enkeltgivere.

2020 Ved utgangen av året slutter Viggo som ansatt i Misjonskirken Norge

# 03/2020

43

Som Guds menighet utretter vi noe større enn sosial virksomhet frikirkelige bibelskolene og snakket om rettferdighet. – Tiden som u-landssekretær ga meg et fantastisk nettverk utenfor våre egne rekker, og jeg lærte mye om verdiene av felleskristent samarbeid, sier Viggo og han har representert Misjonskirken Norge i en rekke paraplyorganisasjoner for misjon og evangelisering, så som Digni, Norme og Kirkens Nødhjelp. Respekt for kulturer – Gjennom min lange tjeneste har jeg sett viktigheten av kulturforståelse. Selv om kristne andre steder uttrykker troen ulikt fra det vi er vant med, må vi forstå at «vår kultur» ikke har forrang. Viggo tenker blant annet på måten troende uttrykker seg i gudstjenester med sangstiler, felles bønn og hvordan respons gis. – Kristus-etterfølgelsen kan være like sterk selv om vi synes det kan virke annerledes. For vi er barn ikke bare av vår tid, men også vårt miljø. Det er viktigere at Kristi kjærlighet gjennomsyrer det livet troende har. For meg er det mer alvorlig når kristne skaper splid og konflikter, eller handler på egne vegne mot andre med makt. Til et verdig liv – Dette har vært utrolig verdifull for meg denne siste perioden med ansvar for våre diakonale prosjekter internasjonalt. Jeg lærte så mye som jeg kunne bringe videre, uttrykker Viggo og er takknemlig for å ha fått være med på å bidra til at mennesker har fått et bedre og mer verdig liv. Han nevner hjelp til stoffmisbrukere og skole for barna i Colombia. I Afghanistan har mennesker fått hjelp til å mestre hverdagen. Viggo blir særlig engasjert når han snakker om prosjekter i Kongo som kjemper mot kjønnsbasert vold. – Kongo-kirken vedtok en policy om å bekjempe alt det kvinner og unge jenter var utsatt for også i menighetene. Da skjønte jeg at dette er holdningsskapende endringer som kan vare langt ut over prosjektet. At jeg har jeg fått være en del av alt dette, er Guds nåde, sier han lavmælt.

44

# 03/2020

Gi ansvaret videre Et kjært bibelvers som betyr stadig mer for Viggo, sier: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» (2. Kor 12, 9). – Når det gjelder misjonstjenesten er det et vers som kanskje ikke brukes så ofte, der Paulus skriver: «For fra dere har Herrens ord fått lyde vidt utover. Ikke bare i Makedonia og Akaia, men alle steder har de hørt om deres tro på Gud, så vi ikke behøver å si noe» (1. Tess 1, 8). – Dette tenker jeg er drømmen for misjonsvirksomhet. Å se at dem vi går til, selv bringer evangeliet videre. Dette har vært et mål i misjonstjenesten vi har stått i. Når vi trekker oss stille tilbake, så ser vi at evangeliet gis videre til nye. Det blir kanskje ikke alltid slikt vi har tenkt det, men Guds rike er til stede der, sier han. Nå er det Viggo sin tur til å gi stafettpinnen videre til andre i staben. Men hans engasjement for misjon og menighet har ingen pensjonsalder. Av Trond Filberg

Reisene til Kina har vist Viggo viktigheten av å overlate ansvar til lokale ledere. Her er han sammen med rektor Wang Hong ved bibelskolen i Xian.

Takk Viggo – Jeg er ikke direkte negativ, svarte Viggo da to unge menn på 19 og 21 år stod med lua i handa og tilbød seg å være volontører i Colombia. Han hadde talt i misjonsgudstjenesten i Gjerpen, og vi var heldige som fikk audiens hos selveste ytremisjonssekretæren høsten 1992. Vi skulle betale alt selv, men ville være under misjonens kontroll. Det ble tjeneste, og etter mange år som kollegaer har jeg lært at Viggos svar den gangen egentlig var ganske positivt. Han er nemlig mer pragmatiker enn karismatiker. Sagt på en annen måte; har han handa i været så er det for å dele kunnskap han mener vi andre trenger. Hans motvilje mot urettferdighet, nøysomhet og sterke prinsipielle side har betydd enormt mye for utviklingen av bistandsdelen i vårt misjonsarbeid. Sammen med Reidun har han vært flink til å holde på venner, og gjennom årene har de åpnet hjemmet sitt for utallige gjester fra fjernt og nært. Vi er takknemlige for et trofast liv i misjonens tjeneste – krydret med mange gode historier og mye latter og omsorg.

Mange vennskap er skapt gjennom alle årene. Her er Viggo sammen med Daniel Miakayzila, en kjær venn i Kongo.

Jon-Arne Hoppestad, leder internasjonal avdeling

Viggo Koch har gjennom 50 år vært ansatt i flere stillinger og tjenester i Misjonskirken Norge. Det betyr at han besitter en enestående erfaring som sammen med en stadig god hukommelse, gjør Viggo til en uvurderlig kilde til kunnskap. Tidvis har Viggo sine innspill og perspektiver hatt en litt annen innfallsvinkel enn andre. Det har jeg satt stor pris på. Ulike perspektiver er avgjørende og nødvendig. Han har vært tydelig i mening, men også tydelig i sin lojalitet.

De siste årene har Viggo hatt årlige besøk i Kongo for å følge opp prosjektene støttet fra Norge. Her fra et arbeidsmøte i 2019 med medarbeidere i prosjektet for urfolks rettigheter. Ngoma Jean som sitter til venstre for Viggo, leder prosjektet.

De siste årene har jeg fått reise sammen med Viggo i Kina og Hong Kong. Det ser jeg tilbake på med stor glede. Da har det vært flott å se hvordan det formelle og Viggo sin evne til å skape en uformell tone, går hånd i hånd. I disse møtene med partnere ute åpner det opp for nære relasjoner. Viggo byr gjerne på gode historier og har et smittende humør som skaper munterhet blant kollegaer og venner. Det har vært et privilegium å få jobbe sammen med Viggo, og jeg er svært takknemlig for alt det han har betydd både for meg personlig og Misjonskirken Norge, ute og hjemme.

Generalsekretær Øyvind Haraldseid

I februar i år var det siste reise til Kongo som ansatt i Misjonskirken Norge. Da inviterte Reidun og Viggo til avslutningsfest i Brazzaville, med venner forskjellige epoker i tiden de har hatt i landet.

# 03/2020

45

Nytt om navn Bjørn Bjørnbø ble på landsmøtet 1. november, innsatt som ny generalsekretær i Baptistsamfunnet etter Terje Aadne. Staben Bjørnø leder, deler kontorlokaler med Misjonskirken Norge i Christian Krohgs gate 34 i Oslo. Misjonskirken Drammen har ansatt Anker Weierud i en prosjektstilling, for å følge opp menighetens byggeprosjekt.

Bjørn

Boka inneholder fagartikler og tekster innen praktisk teologi. Lars er dosent i praktisk teologi ved Ansgar høyskole, og boken er utgitt på forlaget Scandinavian Journal for Leadership & Theology PUBLISHING (SJLT).

Lars

Grethe Knutsen er ansatt i 20 prosent stilling som barnearbeider i Bjorbekk Misjonskirke. Askøy Misjonskirke har Benjamin Vindenes er i en 20 prosent stilling som ungdomsarbeider.

Grete

Lars Råmunddal har gitt ut en ny bok: «Bygge kirke - bidrag til en teologi for menighetsutvikling».

Gunnar

Gunnar A. Nordby har i høst gitt ut boka «Ledelse i menigheten», en lærebok om å lede mennesker i menighet. Han tar for seg emner og modeller for åndelige, menneskelige og organisatoriske utfordringer i menighetene. Nordby har vært ansatt som høyskolelektor ved Ansgarskolen. Boken er utgitt på Qualica Forlag. Les omtale av bøkene på misjonsnytt.no.

Til minne om Solveig Berget

46

En solstråle og foregangskvinne har gått bort. Solveig ble født på Haugen, på Vestsida i Heddal, i 1937. Hun var yngst i søskenflokken på seks. Mor Signe ble alene med barna og kalte minstejenta for ‘Sola’ si. Solveig utdannet seg til sykepleier og gikk då på Ansgar Bibelskole hvor hun knyttet vennskap som varte livet ut. Senere tok hun spesialutdannelse i radiografi, samt administrasjon og ledelse. Hun jobbet 23 år på Aker, de siste årene som avdelingssykepleier og oversykepleier. Deretter jobbet hun 11 år som bestyrer på Lilleborg aldersog sykehjem. Vel tilbake i Heddal utdannet hun seg til psykiatrisk sykepleier og arbeidet de siste årene med dette.

Solveig var en trofast støttespiller for barnehjemsbarn i Ukraina og Misjonskirken Norge sitt arbeid i Colombia. Ikke minst var hun en ivrig leser og giver til Misjonsbladet.

Hele livet var hun en aktiv menighetsarbeider, både i Bjølsen Misjonskirke og Heddal Misjonskirke.

Fred over Solveig Johanne sitt rike minne.

# 03/2020

Solveig fikk ingen egne barn – desto mer fikk hun god kontakt med sine tantebarn og våre familier. Trygg på troens grunn sovnet hun fredelig inn den 26. august på Haugmotun sjukeheim, med sine nærmeste rundt seg. Solveig nådde langt med kunnskap og handlekraft, men enda lengre med emosjonell og sjelelig klokskap, optimisme, ærlighet og omsorg. Der var Solveig et forbilde – takk for sollyset hun var for oss gjennom hele livet!

Annfrid Berget Haukeland, niese

Bli giver 1. Fastgiver Elektronisk registrering av avtalegiro eller opprett månedlig trekk fra bankkort via mknu.no/giver 2. Vipps Misjonskirken Norge: 93393 Misjonskirken UNG: 81674 Merk gaven med formål 3. Kontonummer Misjonskirken Norge: 3000 15 10300 Misjonskirken UNG: 3000 15 09000 Merk gaven med formål

Nyttige nettsider

Kalender 29 DES–1 JAN

Nyttårs-across Vegårtun

9–11 MAR

Taleverksted Vegårtun

5 MAR

Kvinnenes internasjonale bønnedag Hele landet

16–19 MAR

PMF

22–23 APR 2022

Generalforsamlingen 2022 Kristiansand

21–22 OKT 2022

Gi Jesus videre Kristiansand

mknu.no/prosjekter: Les om våre prosjekter og gi en gave/registrer deg som fastgiver elektronisk. mknu.no/fadder: Les om våre fadderprosjekt og registrer deg som fastgiver. mknu.no/menighetsgaver: Nyttig giverinformasjon, blant annet hvordan gaveinntektene fordeles. mknu.no/ressurser: Last ned ressurser til bruk i menighetene, som filmer, bilder og presentasjoner fra våre samarbeidsland og utvalgte prosjekter. mknu.no/podcast: Lytt til undervisning fra ulike arrangementer, som Liv & Vekst og Vekstakademiet.

Hva skjer sommeren 2021? Koronasituasjonen utfordrer planleggingen av større arrangementer både på kortere og lengre sikt. Våre festivaler og leirer i 2021 påvirkes, også Liv & Vekst sommerfestival. – Vi skal lage noe skikkelig bra i uke 28. Men vi må forholde oss til en usikkerhet i planlegging og rundt muligheten til å samle mange menneske, sier festivalsjef Tor Marius Langås, og Helene M. Gundersen, arrangementskonsulent i UNG. For å kunne samle flest mulig har festivalkomitéen besluttet å gå for følgende løsning: Ungdomsleir på Vegårtun, og et mindre «Liv & Vekst» i Stavern for voksne og barn. I nord er komitéen i full gang med planleggingen av pinsen 2021 og Liv & Vekst i nord på Evenskjer. –Vi har mye bra å bygge fra 2020 som vi tar med oss i prosessen, sier Sunniva Hamnes Eid, som leder arrangementet i nord. Nissedal bibelcamping sier de har tro på å kunne gjennomføre sitt arrangement i uke 27. – Vi har kun utsatt det et år, sier leirsjef Terje Watne med glimt i øyet.

mknu.no/kalender

Bibelcampingene på Vegårtun går for to flotte uker (29 og 30) sommeren 2021. – Erfaringer fra 2020 viser at mye er mulig innenfor de rammene og restriksjonene som forelå da, sier Laila Sigridnes Løwe, daglig leder på Vegårtun leirsted.

# 03/2018

47

Få bladet tilsendt i postkassen? Send navn og adresse til post@misjonsbladet.no og merk med “MB abon”. Frivillig abonnementsavgift kan innbetales på konto til Misjonskirken Norge. Konto 3000 15 10300.

Retur: Misjonsbladet. Chr. Kroghs g 34, 0186 Oslo

Håpet i Granizal Du trues på livet og må forlate familien, nabolaget og alt du eier, for å finne trygghet i en annen del av landet. Finnes det fremtid og håp? mknu.no/julekampanje